Denne artikkelen sammenligner Rolf Jacobsens «Rulle rundt» og Carl Frode Tillers «Det framande landet». Den utforsker hvordan modernismens kjernetemaer som fremmedgjøring og samfunnskritikk utvikler seg over tid, fra Jac
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Modernismen er en omfattende litterær og kulturell epoke som strekker seg fra slutten av 1800-tallet og preger fortsatt kunsten i vår tid. Til tross for nesten femti års forskjell i utgivelsesdato, er Rolf Jacobsens dikt «Rulle rundt» (fra Sommerfugl i vinterland, 1954) og Carl Frode Tillers Det framande landet (fra Koke Bjørn, 2009) begge sterke eksempler på modernistisk litteratur. Ved å utforske deres formelle trekk og innhold, kan vi identifisere sentrale modernistiske elementer og belyse hvordan begge forfatterne benytter litteraturen som et redskap for samfunnskritikk. Denne sammenligningen vil vise hvordan modernismens kjernetematikk – spesielt fremmedgjøring, samfunnskritikk og individets plass i en fragmentert verden – utvikler seg og får nye nyanser over tid, fra Jacobsens observerende melankoli til Tillers mer direkte og konfronterende tone.
Modernismen oppsto som en direkte respons på de radikale samfunnsendringene som tok form mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Den industrielle revolusjonen transformerte samfunnet med fremveksten av nye industrier, massive byer og et stadig mer komplekst levesett. Mens noen opplevde disse endringene som en kilde til nye muligheter, erfarte mange en dyp eksistensiell krise – en følelse av fremmedgjøring, at man mistet fotfeste og sin plass i det nye samfunnsbildet. Første verdenskrig fungerte som en katalysator, og de brutale erfaringene fra krigen bidro til at stadig flere gjenkjente disse følelsene av meningsløshet og desillusjon i sin egen tilværelse.
Filosofiske strømninger som Friedrich Nietzsches tanker om «Guds død» og Søren Kierkegaards eksistensialisme, som begge utfordret tradisjonelle sannheter og autoriteter, la grunnlaget for en dyp skepsis mot etablerte samfunnsstrukturer og verdier. Psykologiske teorier fra Sigmund Freud, som belyste det ubevisste sinn, bidro til en oppfatning av at mennesket ikke er en rasjonell, enhetlig størrelse, men et vesen preget av indre konflikter og uforutsigbarhet. Disse intellektuelle impulsene speilet seg i kunsten, der tradisjonelle former og narrative strukturer ble ansett som utilstrekkelige for å skildre en virkelighet som opplevdes som stadig mer kompleks, fragmentert og kaotisk.
Modernistiske kunstnere og forfattere mente at tradisjonelle litterære former ikke lenger var tilstrekkelige for å uttrykke disse nye og fragmenterte virkelighetene. De brøt derfor bevisst med klassiske konvensjoner som fast rim og rytme, og omfavnet frie vers som en måte å speile den kaotiske og usammenhengende verdenen de opplevde. I litteraturen ble verden ofte fremstilt som fragmentert og uoversiktlig. Sentrale temaer inkluderte følelsen av fremmedgjorthet, det kompliserte og ofte ensomme livet i storbyen, og en generell undring over menneskets plass i en stadig mer teknologisert og fremmed verden. Modernismen i Norge fulgte internasjonale strømninger, men med en ofte mer dempet og reflekterende tone, slik vi ser hos sentrale diktere som Olav H. Hauge og altså Rolf Jacobsen.
Rolf Jacobsen (1907–1994) regnes som en av Norges fremste modernister og er kjent som «grønn modernist» for sin unike evne til å forene teknologiske og urbane motiver med en dyp naturopplevelse. Han debuterte med diktsamlingen Jord og jern i 1933, en samling som tidlig introduserte modernistiske trekk i norsk lyrikk. Jacobsens forfatterskap kjennetegnes av en særegen stil som kombinerer hverdagsnære observasjoner med et eksistensielt og ofte melankolsk blikk på det moderne samfunnet. Han var en pioner i bruken av frie vers og et konkret, bildeskapende språk. Diktet «Rulle rundt» er hentet fra samlingen Sommerfugl i vinterland fra 1954, en periode der Norge gjennomgikk en betydelig modernisering og urbanisering etter krigen.
I Rolf Jacobsens dikt «Rulle rundt» er hovedmotivet den hektiske og urolige storbyen. Det lyriske jeget skildrer mennesker fanget i en uendelig sirkel av rutiner, tilsynelatende kun drevet av jakten på penger og flyktig lykke. Diktet tegner et bilde av en by i konstant bevegelse, der alt og alle er en del av et mekanisk kretsløp. «Alt ruller rundt» og «alt snurrer rundt» – metaforene for en syklisk, kanskje meningsløs, eksistens preger diktet. I dette tempoet blir de sårbare gruppene, som barn og eldre, overlatt til seg selv. Dette understrekes skarpt av verselinjene:
«så alle barn må passe på seg selv // og alle gamle må legge seg og dø»
Denne brutale konstateringen poengterer en nedprioritering av mellommenneskelige bånd og omsorg i det moderne, effektivitetsfokuserte samfunnet. Diktets landskap er fylt av betong, asfalt og maskiner, som et symbol på en verden hvor det menneskelige og organiske er presset til side. Jacobsen fanger en følelse av isolasjon, selv midt i den pulserende byens folkemengde.
Diktets tematikk kan tolkes som en inngående kritikk av storbyens overfladiske livsstil og den tiltakende fremmedgjøringen mellom mennesker. Jacobsen viser hvordan tradisjonelle verdier som familie, omsorg og fellesskap er i ferd med å svekkes, slik at individet blir isolert og overlatt til sin egen skjebne i en upersonlig, teknologidominert verden. Denne følelsen av ensomhet og fremmedgjøring i urbane omgivelser er et klassisk og definerende modernistisk tema. Diktet reflekterer en bekymring for at mennesket blir redusert til en funksjon i et større system, der individualitet og dype emosjoner forsvinner i strømmen.
I tillegg til fremmedgjøringen utgjør teknologi et sentralt og tilbakevendende tema i Jacobsens forfatterskap, og spesielt i «Rulle rundt». Den pulserende storbyen preges av stadige teknologiske fremskritt, men diktet antyder at menneskene er mer opptatt av rask personlig gevinst enn av å pleie relasjoner eller bevare fundamentale menneskelige verdier. Dette reflekterer en dyptpløyende kritikk av det moderne samfunnets materialisme og den dehumaniseringen som følger med en slik utvikling. Jacobsen stiller spørsmål ved hva vi mister når vi konstant streber etter mer og raskere, og glemmer de mellommenneskelige båndene. Han tegner et bilde av en verden som akselererer, men som samtidig mister sin sjel.
Carl Frode Tiller (f. 1970) er en prisbelønt norsk forfatter, dramatiker og musiker, anerkjent for sine romaner som ofte utforsker identitet, hukommelse og mellommenneskelige relasjoner i en moderne, ofte rotløs kontekst. Han debuterte i 2001 med romanen Skråninga og har siden etablert seg som en betydelig stemme i norsk samtidslitteratur, ofte assosiert med postmodernistiske eller senmodernistiske trekk. Hans språk er preget av en presis, men også dialektpreget stil (nynorsk), og hans fortellinger er ofte intrikate og psykologisk dype. Diktet Det framande landet er fra samlingen Koke Bjørn fra 2009, en tid preget av globalisering, digitalisering og økende miljøbekymringer. Tillers dikt reflekterer derfor en modernisme som er blitt ytterligere forsterket og endret av et halvt århundres teknologisk og samfunnsmessig utvikling.
Carl Frode Tillers dikt Det framande landet utforsker også det moderne samfunnets utfordringer, men fra et perspektiv som er omtrent femti år nyere enn Jacobsens. Det lyriske jeget reflekterer over hvordan store multinasjonale selskaper og akselererende teknologiske endringer har formet samfunnet, og hvordan den yngre generasjonen står overfor nye idealer og et endret forhold til miljø og klima. Diktet beskriver et samfunn preget av et «vi» som er oppløst, erstattet av et mylder av isolerte individer. En særlig gripende linje i diktet er:
«alle dansar kvar for seg // lenger og lenger fra hverandre»
som effektivt understreker den økende avstanden mellom individer. Tiller uttrykker en gjennomgående negativ holdning til det moderne samfunnet, og bruken av den slagkraftige setningen:
«THERE IS NO SUCH THING AS SOCIETY»tydeliggjør hans skarpe kritikk av samfunnets fragmentering, tap av fellesskap og tendensen til ekstrem individualisme. Dette sitatet, som er tilskrevet Margaret Thatcher, er et symbol på en politisk og ideologisk utvikling som fremhever individets autonomi på bekostning av fellesskapet, noe Tiller tydelig kritiserer.
Temaene i Tillers dikt sentrerer rundt en kritikk av samfunnets utvikling mot en stadig mer egosentrisk mentalitet. Tiller belyser også hvordan statsoverhoder og multinasjonale selskaper blir fremstilt som de primære destruktive kreftene i samfunnet. Han anvender uttrykk som «fagforeningsknusarane» og «jernkvinna», som begge har sterkt negative konnotasjoner og peker mot maktmisbruk og undertrykkelse. «Jernkvinna» er en direkte referanse til Margaret Thatcher, som symboliserer en hard, individualistisk kapitalisme. Denne politiske og økonomiske kritikken er mer eksplisitt enn hos Jacobsen. …