Denne artikkelen sammenligner fire sentrale verk fra modernismen – Franz Kafkas «Foran loven», Paal Brekkes «Som i en kinosal», Dag Solstads «Emigrantene» og Christopher Nielsens «Rulletrappen» – for å belyse fremmedgjør
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Modernismens fremvekst varslet en epoke preget av dyp omveltning, der tradisjonelle verdier og strukturer ble utfordret. I møte med en stadig mer kompleks og ofte uforståelig verden, kjempet mennesket med spørsmål om mening, identitet og frihet. Dette danner bakteppet for en rekke litterære og kunstneriske uttrykk som utforsker fremmedgjøring og eksistensiell usikkerhet. Fire markante tekster – Franz Kafkas novelle «Foran loven» (fra romanen «Prosessen», utgitt posthumt i 1925), Paal Brekkes dikt «Som i en kinosal» (fra samlingen Og varer ennå, 1968), Dag Solstads roman «Emigrantene» (1966) og Christopher Nielsens kortfilm «Rulletrappen» (2000) – fanger alle denne tidsånden. Til tross for ulikt format og tidsepoke kan de alle leses som allegorier over livet, med tydelige modernistiske og eksistensielle problemstillinger i kjernen. Denne artikkelen vil gjennom en sammenligning av disse tekstene belyse hvordan fremmedgjøring og eksistensiell usikkerhet manifesteres i ulike former og sjangere, og vise at disse spørsmålene fortsatt er dypt relevante for å forstå den menneskelige tilstand.
Disse verkene reflekterer kjernen i den modernistiske tankegangen, som oppstod som en reaksjon på industrialisering, verdenskrigene og en generell følelse av desillusjonering i begynnelsen av 1900-tallet. Modernismen brøt med realismens tradisjonelle fortellerstrukturer og fokuserte ofte på subjektiv erfaring, fragmentering, tvetydighet og en kritikk av det etablerte samfunnet. I sentrum stod ofte en følelse av fremmedgjøring, der individet opplevde seg maktesløst og frakoblet fra både samfunnet og seg selv. Kunsten ble et verktøy for å utforske de indre landskapene og den ofte absurde ytre virkeligheten. Modernismen kjennetegnes også av en eksperimentering med form og språk, der tradisjonelle grenser ble sprengt for å fange en ny og mer kompleks virkelighet.
Parallelt med modernismen utviklet eksistensialismen seg som en filosofisk retning som understreket individets frihet, ansvar og byrden av å skape sin egen mening i en tilsynelatende meningsløs verden. Sentrale spørsmål dreide seg om individets valg, angsten som følger med friheten, og søken etter autentisitet. Filosofene Søren Kierkegaard, Jean-Paul Sartre og Albert Camus utforsket alle hvordan mennesket må konfrontere sin egen frihet og det absurde i tilværelsen, ofte uten guddommelig eller samfunnsmessig veiledning. De fire utvalgte tekstene belyser på ulike måter disse grunnleggende modernistiske og eksistensialistiske utfordringene, ved å presentere karakterer som navigerer i absurde systemer eller passive tilværelser, og undersøker konsekvensene av å miste fotfestet i en omskiftelig verden. Gjennom å studere disse verkene, kan vi få en dypere forståelse av den samtidslitteraturen og dens røtter i modernismen.
Franz Kafkas allegoriske novelle «Foran loven», en del av den større romanen «Prosessen», er et arketypisk modernistisk verk som utforsker individets maktesløshet i møte med et uforståelig byråkratisk system. Novellen skildrer en mann fra landet som venter forgjeves på adgang til «Loven». Han tilbringer hele sitt liv foran porten, sperret ute av en dørvokter som lover at adgang er mulig, men aldri tillater ham å passere. Denne evige ventetiden og den uoppnåelige adgangen blir et potent symbol på en uoverstigelig hindring mellom individet og en dypere sannhet, mening, eller kanskje rettferdighet. Karakteren er navnløs, noe som forsterker hans rolle som et universelt symbol på det moderne mennesket.
Kafkas prosa er preget av en drømmeaktig, klaustrofobisk atmosfære, der logikken er forvridd og reglene er absurde. Dialogen mellom mannen og dørvokteren er preget av en byråkratisk og tautologisk logikk som frustrerer og forvirrer. Mannen er fanget i en eksistensiell felle; han kan ikke oppnå sitt mål, men han kan heller ikke forlate venteposisjonen uten å oppgi sitt livs formål. Dette illustrerer en dyptgripende fremmedgjøring fra systemet, der individets rasjonelle forsøk på forståelse og handling blir meningsløse. Novellen er en fortelling om ensomhet, frustrasjon og den tragiske innsikten i at ens liv kan tilbringes i en fruktløs kamp mot en ukjent og uovervinnelig makt, et symbol på livets iboende absurditet.
💡 Kafka og byråkratietFranz Kafka er kjent for sine skildringer av absurde og klaustrofobiske byråkratier som fanger og overvelder individet. Hans verk reflekterer ofte en følelse av maktesløshet i møte med overveldende systemer, og en eksistensiell søken etter mening i en verden som virker uforståelig og likegyldig.
Paal Brekkes dikt «Som i en kinosal» fanger på en elegant måte følelsen av passivitet og tilskuertilværelse som preger det moderne mennesket. Gjennom kinometaforen beskrives livet som en film som spilles ut for et publikum som er fanget i mørket, uten mulighet til å gripe inn i handlingen på lerretet. Diktet bruker et enkelt, men potent bilde: «Vi sitter i mørket, men filmen / er ikke vår». Tilskuerne betrakter livets drama, gleder og tragedier, uten å kunne påvirke utfallet. De er forpliktet til en rolle som ren observerer, fjernt fra den autentiske erfaringen av å være en aktiv deltaker i sitt eget liv. Denne passiviteten forsterker fremmedgjøringen fra egen eksistens, der individet opplever seg selv som adskilt fra handlingen og uten reell innflytelse.
Denne passive holdningen kan tolkes som en eksistensialistisk problemstilling om individets handlefrihet og ansvaret for å velge. Diktet antyder en resignasjon, en aksept av skjebnen eller systemets overlegenhet, som fratar individet dets frihet og evne til å forme egen eksistens. Følelsen av å være en brikke i et større spill, der ens egen vilje er irrelevant, skaper en dyp fremmedgjøring fra den potensielle meningen i tilværelsen. Brekke bruker en nøktern, direkte tone som understreker alvoret i situasjonen, og bildespråket er enkelt, men effektivt. Diktet speiler en kollektiv følelse av maktesløshet i møte med samfunnsmessige og eksistensielle utfordringer.
Dag Solstads roman «Emigrantene» er et annet eksempel på modernistisk og eksistensialistisk litteratur, om enn fra en litt senere periode (1966) som også berører postmodernistiske strømninger. Romanen utforsker karakterers intellektuelle søken etter sannhet og mening i en verden der etablerte ideologier og verdier har mistet sin autoritet. Karakterene, to studenter, stiller spørsmål ved vedtatte sannheter og samfunnets konstruerte virkelighet, men strever med å finne klare svar. Dette fører til en dyp eksistensiell uro, en følelse av retningsløshet og en erkjennelse av at det ikke finnes enkle løsninger eller universelle sannheter. Romanen reflekterer den intellektuelle forvirringen som oppstod i etterkrigstiden, der gamle sannheter ble dekonstruert uten at nye, stabile fundamenter ble etablert.
Solstads karakterer er ofte intellektuelle som sliter med å finne sin plass eller sitt formål i en postmoderne virkelighet. Deres kamp er en kamp mot den intellektuelle tomheten som oppstår når gamle narrativer bryter sammen, og nye ikke klarer å fylle tomrommet. Fremmedgjøringen kommer til uttrykk i deres vanskeligheter med å etablere meningsfulle relasjoner eller å identifisere seg med en klar ideologi, noe som resulterer i en følelse av isolasjon og indre konflikt. Romanen bruker en fragmentarisk fortellerteknikk og skifter perspektiv, noe som speiler karakterenes egen usikkerhet og den manglende koherensen i verden de forsøker å forstå. Solstads prosjekt er ofte å demaskere de ideologiske konstruksjonene som former vår virkelighet, og i «Emigrantene» viser han hvordan denne demaskeringen kan føre til en dyp eksistensiell krise.
Christopher Nielsens kortfilm «Rulletrappen» (2000) presenterer en dystopisk og satirisk visjon av et samfunn preget av konformitet og mekanisering, som viderefører modernistiske elementer inn i en mer samtidsorientert kontekst. Filmen viser karakterer som beveger seg mekanisk fremover på en endeløs rulletrapp, et symbol på en tilværelse uten reell frihet eller valg. Deres bevegelser er forhåndsbestemte, og de mangler bevissthet om sin egen situasjon, en tydelig parallell til Platons hulelignelse. De er fanget i en illusorisk virkelighet, der ytre impulser og systemets krav styrer deres eksistens. Kortfilmens visuelle språk og minimalisme forsterker budskapet om en dehumanisert eksistens, der individualiteten er fullstendig utslettet.
«Rulletrappen» kritiserer moderne forbrukersamfunn og den dehumaniseringen som følger med ukritisk tilpasning. Menneskene i filmen er fremmedgjorte fra sin egen individualitet og vilje, redusert til funksjoner i et større, meningsløst maskineri. Filmen er en bitende kommentar til den eksistensielle tomheten som oppstår når massene ukritisk følger systemets regler og normer, og dermed mister sin evne til kritisk tenkning og selvrealisering. Nielsens filmer er ofte preget av en mørk humor og en skarp samfunnskritikk, og «Rulletrappen» er intet unntak. Den tvinger publikum til å reflektere over egen rolle i et samfunn som i stadig større grad automatiseres og standardiseres, og om vi er villige til å akseptere en slik passiv eksistens. …