Denne artikkelen sammenligner futurismen og dadaismen gjennom Marinettis og Tzaras manifester. Den utforsker deres bakgrunn, felles trekk, diametrale forskjeller i estetikk og politikk, og deres språklige virkemidler som
Futurisme og dadaisme – Marinettis manifest og Tzaras dadaistiske manifest
Tidlig på 1900-tallet, en periode preget av voldsom samfunnsendring og teknologisk fremskritt, oppsto to banebrytende kunstneriske og intellektuelle bevegelser som fundamentalt utfordret den vestlige kulturverdenen: futurismen og dadaismen. Begge representerte et radikalt brudd med det etablerte, utfordret konvensjonelle forestillinger om kunstens natur og funksjon, og manifesterte seg gjennom en serie provoserende og nyskapende manifester. Mens de begge tilhørte den såkalte avantgarden – en samlebetegnelse på kunstnere og intellektuelle som eksperimenterer med nye former og ideer, ofte i opposisjon til tradisjonelle normer – delte de en felles vilje til å bryte med fortiden. Likevel sto de to bevegelsene i mange henseender som hverandres motsetninger. En detaljert sammenligning av Filippo Tommaso Marinettis Futuristiske manifest fra 1909 og Tristan Tzaras Dadaistiske manifest fra 1918 avdekker slående forskjeller i verdenssyn, estetikk, retoriske strategier og politisk orientering, som ikke bare belyser deres unike bidrag, men også modernitetens dyptgripende identitetskrise.
Bevegelsenes bakgrunn og manifestenes betydning
Futurismen ble grunnlagt av den italienske forfatteren Filippo Tommaso Marinetti, som publiserte det futuristiske manifestet på forsiden av den franske avisen Le Figaro den 20. februar 1909. Manifestet proklamerte en entusiastisk omfavnelse av fart, teknologi, krig og maskinens estetikk, samtidig som det radikalt avviste fortiden, museene og alt tradisjonelt som hindringer for et dynamisk kulturliv. Bakgrunnen var et Italia preget av en lengsel etter nasjonal fornyelse, modernisering og en følelse av å være akterutseilt i forhold til andre europeiske stormakter. Marinetti og hans tilhengere så på moderniteten som en mulighet til å overvinne denne stagnasjonen gjennom vold, revolusjon og teknologisk fremskritt. Futurismen utviklet seg til en omfattende bevegelse som trakk til seg billedkunstnere, skulptører, arkitekter, musikere og forfattere i Italia, og oppnådde betydelig internasjonal innflytelse.
Dadaismen oppsto under og i kjølvannet av første verdenskrig, først og fremst i Zürich i Sveits og i New York. Tristan Tzara, en rumensk-fransk poet, var en av bevegelsens mest sentrale skikkelser. Hans Dadaistiske manifest fra 1918 står som et av de mest karakteristiske dokumentene fra bevegelsen – provoserende, selvmotsigende og bevisst ugjennomtrengelig. Dadaismen sprang ut av en reaksjon på krigens meningsløse brutalitet, og var en total avvisning av enhver form for logikk, orden og fornuft som man mente hadde ledet Europa inn i industriell masseødeleggelse. I det nøytrale Zürich, et fristed for mange intellektuelle og kunstnere som flyktet fra krigen, samlet dadaistene seg ved Cabaret Voltaire. De mente at den rasjonelle tenkningen og den etablerte sivilisasjonen som førte til krig, var korrupt. Deres respons var å omfavne nonsens, tilfeldighet og anti-kunst som en form for protest og desillusjon. …