Denne teksten gir en grundig retorisk analyse av Gro Harlem Brundtlands tale fra 1987 om bærekraftig utvikling. Vi utforsker hvordan hun benyttet ethos, pathos, logos, kairos og aptum for å definere et nytt globalt konse
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Denne analysen dykker ned i Gro Harlem Brundtlands banebrytende tale om bærekraftig utvikling, holdt i 1987. Talen, som ble presentert på vegne av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, markerte et historisk skille i debatten om global utvikling. Rapporten Vår felles framtid , som talen ledsaget, introduserte og definerte begrepet «bærekraftig utvikling» på en måte som har formet internasjonal politikk og samfunnsdebatt helt frem til i dag. I talen, som på mesterlig vis vever sammen miljø, økonomi og sosial rettferdighet, anvender Brundtland klassiske retoriske virkemidler for å overbevise et mangfoldig og globalt publikum om en felles fremtidsvisjon.
I denne retoriske analysen vil vi utforske hvordan Gro Harlem Brundtland strategisk benytter seg av etos (troverdighet), patos (følelser), logos (logikk og fornuft), kairos (det rette tidspunktet) og aptum (tilpasning) for å formidle sitt komplekse budskap og inspirere til handling. Hennes evne til å balansere alvor med håp, og fakta med appell, gjør talen til et fremragende eksempel på politisk retorikk som har hatt varig innflytelse. Tesen er at Brundtlands retoriske mesterstykke fra 1987 ikke bare definerte et avgjørende konsept, men også mobiliserte et globalt felleskap gjennom en bevisst og helhetlig anvendelse av retoriske prinsipper, og dermed etablerte et varig fundament for bærekraft som en sentral pilaren i global politikk. …