Regjeringen forklart med en enkel modell
Regjeringen er den utøvende statsmakten i Norge. Det betyr at den leder den daglige styringen av staten, foreslår politikk, følger opp Stortingets vedtak og har ansvar for departementene. Statsministeren leder regjeringen, mens statsrådene leder hvert sitt departement eller ansvarsområde. I samfunnskunnskap er regjeringen et viktig tema fordi den viser hvordan politiske mål blir gjort om til praktisk styring, offentlige tiltak, forskrifter, budsjettforslag og prioriteringer i hverdagen.
Regjeringen styrer ikke alene. Norge er et parlamentarisk demokrati, og regjeringen må ha Stortingets tillit. Det betyr at Stortinget kan presse regjeringen, stille spørsmål, kontrollere beslutninger og i ytterste konsekvens uttrykke mistillit. Stortinget lager de overordnede rammene gjennom lover og budsjett, mens regjeringen har ansvar for å gjennomføre politikken. Dette skillet mellom lovgivende og utøvende makt er helt sentralt når du skal forklare norsk demokrati på en ryddig måte.
I LK20 handler samfunnskunnskap ikke bare om å huske institusjoner, men om å kunne undersøke, drøfte og vurdere samfunnsspørsmål. Derfor bør du alltid koble politiske begreper til demokrati, medborgerskap, maktfordeling, rettssikkerhet og kritisk tenkning. På ifingo kan du repetere flere nærliggende temaer i /ressursbank/artikler/demokrati-og-medborgerskap, /ressursbank/artikler/maktfordeling og /ressursbank/artikler/samfunnskunnskap-eksamen.
Modell: Hvem gjør hva?
Tenk på staten som et system med tre nivåer i denne sammenhengen. Velgerne bestemmer hvem som får plass på Stortinget. Stortinget vedtar lover, budsjett og politiske rammer. Regjeringen leder gjennomføringen gjennom departementer og forvaltning. Modellen er enkel, men den hjelper deg å unngå den vanligste feilen: å tro at regjeringen alene bestemmer alt.
En regjering kan være en flertallsregjering eller en mindretallsregjering. En flertallsregjering består av partier som til sammen har flertall på Stortinget. En mindretallsregjering må søke støtte fra ett eller flere partier utenfor regjeringen fra sak til sak eller gjennom avtaler. Begge former kan fungere, men de gir ulike politiske arbeidsmåter. Flertallsregjeringer har ofte lettere for å få vedtatt forslag, mens mindretallsregjeringer må forhandle mer synlig.