Når du får en oppgave om programmering i Matematikk 1T, skal du ikke bare skrive kode. Du skal vise at du kan oversette et matematisk problem til en algoritme, gjennomføre algoritmen og vurdere resultatet. Denne malen gir en trygg struktur for skriftlige og muntlige svar: forstå problemet, lag en plan, definer variabler, skriv eller forklar kode, test resultatet og vurder nøyaktighet.
Programmering er et hjelpemiddel for utforsking, problemløsing og modellering. Derfor bør besvarelsen din vise både digital metode og matematisk resonnering. Du kan gjerne bruke denne malen sammen med andre artikler i /ressursbank/artikler/ om funksjoner, sannsynlighet, likninger og modellering.
1. Skriv hva programmet skal finne
Start med én tydelig setning: «Programmet skal finne …». Det kan være et nullpunkt, en sum, en relativ frekvens, en største verdi, en simulert sannsynlighet eller antall trinn før en grense passeres. Denne setningen gjør at leseren forstår formålet før koden kommer. Uten en slik setning kan en korrekt kode virke løsrevet fra oppgaven.
Deretter skriver du hvilke størrelser som inngår. Hvis oppgaven handler om en funksjon, definer funksjonen. Hvis oppgaven handler om vekst, definer startverdi, vekstfaktor og antall perioder. Hvis oppgaven handler om sannsynlighet, definer antall forsøk og hva som teller som treff. Dette gjør koden matematisk lesbar.
2. Lag algoritmen med ord
Før koden bør du kunne beskrive algoritmen i vanlig språk. Eksempel: «Jeg starter med x=0. Deretter øker jeg x litt om gangen og regner ut f(x). Når funksjonsverdien skifter fortegn, har jeg funnet et intervall der nullpunktet ligger.» Denne forklaringen viser at du forstår framgangsmåten, ikke bare kopierer kommandoer.
En algoritme bør ha start, gjentakelse, stopp og resultat. Starten gir variablene verdier. Gjentakelsen gjør selve arbeidet. Stoppbetingelsen bestemmer når programmet er ferdig. Resultatet presenteres til slutt. Hvis du bruker denne strukturen, blir programmeringssvaret ryddig.
3. Forklar variablene
Skriv gjerne en liten oversikt: x er verdien vi tester, f er funksjonen, n er antall forsøk, treff er antall gunstige forsøk, sum er samlet verdi. Dette er spesielt viktig hvis du bruker korte variabelnavn. Sensor skal kunne lese løsningen uten å gjette hva variablene betyr.
I gode besvarelser er variablene knyttet til konteksten. Hvis oppgaven handler om en ball som kastes, kan t være tid og h være høyde. Hvis oppgaven handler om penger, kan K være kapital. Når variabelnavnene har mening, blir det lettere å tolke svaret.
4. Skriv kode eller pseudokode