Sitatbruk betyr at du gjengir ordrett det en annen person eller tekst har formulert. Et direkte sitat markeres tydelig, vanligvis med anførselstegn, og knyttes til en kilde. I norskfaget bruker du sitater særlig når du analyserer språk, argumentasjon, virkemidler, karakterer eller sentrale formuleringer. Sitatet fungerer som dokumentasjon for tolkningen din.
Det viktigste er likevel ikke å samle flest mulig sitater. Et godt sitat er kort, relevant og forklart. Leseren skal forstå både hvor formuleringen kommer fra, og hvorfor den er viktig i akkurat ditt resonnement. Du finner flere guider til tekstanalyse og skriving i ifingos ressursbank.
Direkte og indirekte sitat
Et direkte sitat gjengir kildens ord nøyaktig:
Fortelleren beskriver rommet som «trangt, mørkt og nesten uten luft» (Forfatter, år, s. 24).
Et indirekte sitat, ofte kalt referat eller parafrase, gjengir innholdet med egne ord:
Fortelleren framstiller rommet som klaustrofobisk og ubehagelig (Forfatter, år, s. 24).
Begge variantene trenger kildehenvisning når ideen eller opplysningen er hentet fra andre. Forskjellen er at direkte sitat bevarer ordlyden, mens parafrasen lar deg formulere poenget selv.
Når bør du bruke direkte sitat?
Direkte sitat passer når selve formuleringen har betydning. Det gjelder særlig når du vil: