Renessansen er en av de viktigste periodene å kjenne til i norsk og litteraturhistorie på VGS. Ordet betyr gjenfødelse, og perioden forbindes med ny interesse for antikkens kunst, filosofi, språk, vitenskap og menneskesyn. Renessansen markerer ikke et enkelt brudd der middelalderen plutselig forsvinner, men den viser en tydelig kulturell endring: Mennesket, kunnskapen og det jordiske livet får en mer sentral plass.
I norskfaget er renessansen relevant fordi perioden hjelper deg å forstå overgangen fra middelalderens religiøse verdensbilde til et mer humanistisk og undersøkende syn på mennesket. Du møter ikke renessansen bare som historie. Du møter den som bakgrunn for tekster, ideer, sjangre og måter å tenke om språk, individ og samfunn på.
Hva betyr renessanse?
Renessanse betyr gjenfødelse. Det som skulle gjenfødes, var særlig interessen for antikken, altså gresk og romersk kultur. Lærde mennesker begynte å studere antikke tekster, retorikk, filosofi, kunst og arkitektur med ny intensitet. Antikken ble sett som en kilde til kunnskap, skjønnhet og dannelse.
Begrepet kan likevel være litt misvisende hvis det forstås for enkelt. Det var ikke slik at all kunnskap var borte i middelalderen. Renessansen var heller en periode der gamle kilder ble lest på nye måter, og der menneskets evne til å skape, undersøke og uttrykke seg fikk høy status.
Når var renessansen?
Renessansen vokste fram i Italia fra 1300-tallet og spredte seg videre i Europa på 1400- og 1500-tallet. Tidspunktet varierer fra land til land. I Norge blir perioden ofte knyttet til 1500-tallet, reformasjonen og endringer i språk, religion og kultur. For norskfaget er det viktigere å forstå hovedtrekkene enn å pugge én fast dato.
Du kan tenke på renessansen som en overgangsperiode. Den står mellom middelalder og tidlig moderne tid. Derfor møter vi både religiøs kontinuitet og nye ideer. Religion er fortsatt viktig, men mennesket får en tydeligere rolle som tenkende, skapende og ansvarlig individ.
Humanisme
Humanisme er et nøkkelord. I renessansen betyr humanisme interesse for menneskelig dannelse, språk, litteratur, historie og moralsk refleksjon. Humanistene mente at studier av tekster kunne gjøre mennesker klokere og bedre i stand til å delta i samfunnslivet. Språk og retorikk ble viktig fordi mennesker skulle kunne argumentere, overbevise og forstå verden.