Demokratisering betyr at flere mennesker får reell politisk innflytelse, sterkere rettigheter og bedre mulighet til å delta i beslutninger som angår samfunnet. I norsk historie handler demokratisering særlig om utviklingen fra et samfunn der makt var samlet hos embetsmenn, konge, eiendomsbesittere og mannlige eliter, til et samfunn der brede grupper fikk stemmerett, organisasjonsfrihet, ytringsrom og politisk representasjon. Prosessen var ikke jevn, fredelig eller ferdig på ett tidspunkt. Den besto av konflikter, kompromisser, sosiale bevegelser, nye lover, økonomiske endringer og ideer om folkestyre.
For elever i Historie VG2/VG3 er demokratisering et nøkkeltema fordi det binder sammen 1814, nasjonsbygging, parlamentarisme, partier, arbeiderbevegelse, kvinnesak, unionsoppløsning, velferdsstat og moderne medborgerskap. Temaet viser hvordan politisk makt ikke bare endres gjennom store revolusjoner, men også gjennom langsomme institusjonelle endringer: hvem som får stemme, hvem som kan bli valgt, hvilke rettigheter pressen har, hvordan Stortinget kontrollerer regjeringen, og hvordan vanlige mennesker organiserer seg. På ifingo kan du lese mer i artiklene om /ressursbank/artikler/hva-er-1814, /ressursbank/artikler/hva-er-nasjonsbygging og /ressursbank/artikler/hva-er-arbeiderbevegelsen for å se hvordan demokratisering henger sammen med andre deler av norsk historie.
Historisk bakgrunn: fra standsamfunn til folkestyre
Før demokratiet fikk moderne form, var Norge preget av hierarki, standssamfunn og begrenset politisk deltakelse. Under eneveldet før 1814 lå den øverste politiske makten hos kongen i København. Vanlige bønder, arbeidere, kvinner og fattige hadde liten formell innflytelse på statlige beslutninger. Lokale fellesskap kunne ha egne tradisjoner for forhandling og deltakelse, men dette var ikke det samme som et representativt demokrati. Da Norge fikk Grunnloven i 1814, ble det skapt et nytt politisk system med Storting, maktfordeling og borgerrettigheter. Likevel var stemmeretten begrenset. Bare menn over en viss alder som oppfylte bestemte krav til eiendom, embete eller byborgerskap, kunne stemme.