Elektromagnetisk induksjon henger sammen med magnetiske felt, magnetisk fluks, Lorentzkraft, generatorer, transformatorer og elektriske kretser. Fordi de samme symbolene og apparatene opptrer i flere kapitler, er det lett å blande årsak og virkning. En tydelig sammenligning gjør det enklere å velge riktig modell i en oppgave.
Denne artikkelen skiller induksjon fra de nærmeste temaene. For definisjoner og formler kan du bruke viktige begreper om induksjon. Målet her er å forstå når hvert begrep brukes, hva som endres, og hvilken energioverføring som skjer.
Induksjon som hovedidé
Elektromagnetisk induksjon betyr at en endring i magnetisk fluks skaper indusert elektromotorisk spenning. Faradays lov er
ε = -N dΦ/dt.
Magnetisk fluks for et homogent felt og en plan flate er
Φ = BA cos θ.
Induksjon kan derfor oppstå når B, A eller θ endres, eller når en krets flyttes gjennom et ujevnt eller avgrenset felt. Lenz' lov bestemmer retningen: den induserte virkningen motvirker endringen i fluks.
Induksjon og magnetisk fluks
Magnetisk fluks er en tilstandsbeskrivelse for feltet gjennom en flate. Induksjon er prosessen som oppstår når denne fluksen endres. En stor fluks betyr ikke nødvendigvis stor indusert spenning. Hvis fluksen er stor, men konstant, er dΦ/dt = 0 og spenningen null.
Omvendt kan fluksen være liten, men endre seg raskt. Da kan den induserte spenningen være stor. På en Φ-t-graf er det derfor stigningen, ikke grafens høyde, som bestemmer spenningen.