Demokratisering betyr at flere mennesker får reell politisk innflytelse, sterkere rettigheter og bedre mulighet til å delta i beslutninger som angår samfunnet. I norsk historie handler demokratisering særlig om utviklingen fra et samfunn der makt var samlet hos embetsmenn, konge, eiendomsbesittere og mannlige eliter, til et samfunn der brede grupper fikk stemmerett, organisasjonsfrihet, ytringsrom og politisk representasjon. Prosessen var ikke jevn, fredelig eller ferdig på ett tidspunkt. Den besto av konflikter, kompromisser, sosiale bevegelser, nye lover, økonomiske endringer og ideer om folkestyre.
For elever i Historie VG2/VG3 er demokratisering et nøkkeltema fordi det binder sammen 1814, nasjonsbygging, parlamentarisme, partier, arbeiderbevegelse, kvinnesak, unionsoppløsning, velferdsstat og moderne medborgerskap. Temaet viser hvordan politisk makt ikke bare endres gjennom store revolusjoner, men også gjennom langsomme institusjonelle endringer: hvem som får stemme, hvem som kan bli valgt, hvilke rettigheter pressen har, hvordan Stortinget kontrollerer regjeringen, og hvordan vanlige mennesker organiserer seg. På ifingo kan du lese mer i artiklene om /ressursbank/artikler/hva-er-1814, /ressursbank/artikler/hva-er-nasjonsbygging og /ressursbank/artikler/hva-er-arbeiderbevegelsen for å se hvordan demokratisering henger sammen med andre deler av norsk historie.
En enkel guide til demokratisering
Start med å plassere temaet i tid. Demokratisering i Norge kan deles inn i fire hovedfaser. Første fase er 1814, da Norge fikk Grunnloven, Stortinget og maktfordeling. Andre fase er midten av 1800-tallet, da offentlighet, lokaldemokrati, bondepolitikk og organisasjoner ble viktigere. Tredje fase er parlamentarismen i 1884 og framveksten av partier. Fjerde fase er stemmerettens utvidelse og massepolitikken rundt 1900, særlig allmenn stemmerett for menn i 1898 og kvinner i 1913.
Deretter bør du forklare aktørene. Embetsmennene ønsket ofte stabilitet og kontroll. Bønder og liberale grupper ønsket mer innflytelse for Stortinget og lokalsamfunnene. Arbeiderbevegelsen krevde politisk makt og sosial rettferdighet. Kvinnesaksbevegelsen krevde at kvinner skulle regnes som politiske borgere. Disse aktørene hadde ulike mål, men samlet bidro de til å utvide demokratiet.