Demokratisering betyr at flere mennesker får reell politisk innflytelse, sterkere rettigheter og bedre mulighet til å delta i beslutninger som angår samfunnet. I norsk historie handler demokratisering særlig om utviklingen fra et samfunn der makt var samlet hos embetsmenn, konge, eiendomsbesittere og mannlige eliter, til et samfunn der brede grupper fikk stemmerett, organisasjonsfrihet, ytringsrom og politisk representasjon. Prosessen var ikke jevn, fredelig eller ferdig på ett tidspunkt. Den besto av konflikter, kompromisser, sosiale bevegelser, nye lover, økonomiske endringer og ideer om folkestyre.
For elever i Historie VG2/VG3 er demokratisering et nøkkeltema fordi det binder sammen 1814, nasjonsbygging, parlamentarisme, partier, arbeiderbevegelse, kvinnesak, unionsoppløsning, velferdsstat og moderne medborgerskap. Temaet viser hvordan politisk makt ikke bare endres gjennom store revolusjoner, men også gjennom langsomme institusjonelle endringer: hvem som får stemme, hvem som kan bli valgt, hvilke rettigheter pressen har, hvordan Stortinget kontrollerer regjeringen, og hvordan vanlige mennesker organiserer seg. På ifingo kan du lese mer i artiklene om /ressursbank/artikler/hva-er-1814, /ressursbank/artikler/hva-er-nasjonsbygging og /ressursbank/artikler/hva-er-arbeiderbevegelsen for å se hvordan demokratisering henger sammen med andre deler av norsk historie.
Eksempel på historisk forklaring
Et godt eksempel på demokratisering er utviklingen fra Grunnloven i 1814 til parlamentarismen i 1884. I 1814 fikk Norge et Storting og en grunnlov som begrenset kongemakten, men regjeringen var fortsatt ikke parlamentarisk ansvarlig på samme måte som i dag. Kongen og regjeringen hadde betydelig makt, og embetsmenn dominerte politikken. Etter hvert vokste en opposisjon fram på Stortinget. Mange mente at de folkevalgte måtte få større kontroll over regjeringen, fordi Stortinget representerte nasjonen.
Konflikten toppet seg i riksrettssaken mot regjeringen Selmer. Da parlamentarismen slo gjennom i 1884, ble det tydeligere at en regjering ikke kunne styre mot Stortingets vilje. Dette var en demokratisk endring fordi makten ble flyttet fra kongemakt og embetsstyre til folkevalgte representanter. Samtidig var ikke Norge et fullstendig demokrati etter 1884, fordi stemmeretten fortsatt var begrenset. Derfor bør eksempelet brukes til å vise både framgang og begrensning.