Kjernen i kapittelet Grundig gjennomgang av religionsvitenskap som fag, sentrale definisjoner av religion (substansielle og funksjonelle), de viktigste religionskritikerne fra opplysningstiden til i dag, sekulariseringsteori, postsekularitet, religion i Norge og det moderne mediesamfunnet. Religion (substansiell…
Kjernen i kapittelet
Grundig gjennomgang av religionsvitenskap som fag, sentrale definisjoner av religion (substansielle og funksjonelle), de viktigste religionskritikerne fra opplysningstiden til i dag, sekulariseringsteori, postsekularitet, religion i Norge og det moderne mediesamfunnet.
Religion (substansiell definisjon) Religion (funksjonell definisjon) Livssyn Sekularisering Postsekularitet Emisk perspektiv Etisk perspektiv Religionsfenomenologi Religionssosiologi Religionspsykologi
Kjernebegreper (20)
Religion (substansiell definisjon): Definisjon som peker på innholdet i religion: tro på det hellige, guder, transcendente makter. Eksempel: Rudolf Otto – «det hellige» (das Heilige) som mysterium tremendum et fascinans.
Religion (funksjonell definisjon): Definisjon som peker på hva religion gjør for individ og samfunn: skaper mening, fellesskap, identitet. Eksempel: Émile Durkheim – religion som det som binder samfunnet sammen.
Livssyn: Helhetlig forståelse av virkeligheten, menneskeverd og moral som ikke nødvendigvis inkluderer tro på det overnaturlige. Humanisme er et eksempel.
Sekularisering: Prosess der religion mister samfunnsmessig betydning på tre nivåer: institusjonelt (kirke/stat skilles), individuelt (færre praktiserer) og kulturelt (verdier løsrives fra religion).
Postsekularitet: Begrep utviklet av Jürgen Habermas: tanken om at religion fortsatt har en plass i det offentlige rom, også i sekulære samfunn.
Emisk perspektiv: Innenfra-blikk: hvordan de troende selv forstår sin religion. Brukes i fenomenologisk religionsvitenskap.
Etisk perspektiv: Utenfra-blikk: forskerens analytiske, sammenlignende perspektiv. Ikke det samme som etikk i moralsk forstand.
Religionsfenomenologi: Retning innen religionsvitenskap som beskriver religiøse fenomener (myter, ritualer, hellige steder) på tvers av religioner. Sentrale navn: Mircea Eliade, Ninian Smart.
Religionssosiologi: Studerer religion som sosialt fenomen. Sentrale teoretikere: Émile Durkheim, Max Weber, Peter Berger.
Religionspsykologi: Studerer religiøs erfaring og atferd hos individet. Sentrale navn: William James (Varieties of Religious Experience), Sigmund Freud.
Religionsantropologi: Studerer religion i konkrete kulturer, ofte gjennom feltarbeid. Sentrale navn: Edward Tylor, Clifford Geertz.
Projeksjonsteori: Feuerbachs idé om at Gud er menneskets egne idealer projisert ut i himmelen. «Det er ikke Gud som har skapt mennesket, men mennesket som har skapt Gud.»
Religion som opium: Karl Marx’ kritikk: religion bedøver de undertrykte og forsoner dem med urettferdige forhold istedenfor å endre dem.
Illusjonsteori: Sigmund Freuds idé om at religion er en kollektiv nevrose – en illusjon som oppfyller barnlige ønsker om en beskyttende far.
Slavemoral: Friedrich Nietzsches begrep: kristendommen som de svakes opprør mot de sterke, som opphøyer ydmykhet og lidelse.
Ny ateisme: Strømning på 2000-tallet (Dawkins, Hitchens, Harris, Dennett) som kombinerer naturvitenskapelig argumentasjon med skarp religionskritikk.
Pluralisme: Samfunn der flere religioner og livssyn lever side om side med likeverdig status.
Synkretisme: …