Eksistensialismen er en filosofisk og litterær bevegelse som setter den enkeltes eksistens, frihet og ansvar i sentrum. Frasen ´eksistensen går forut for essensen´ (Sartre) oppsummerer kjernetanken: vi er ikke født med en gitt mening, men må selv skape den gjennom valg. Bevegelsen finnes både i religiøs (Kierkegaard…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-15
Eksistensialismen er en filosofisk og litterær bevegelse som setter den enkeltes konkrete eksistens i sentrum, ikke abstrakte filosofiske systemer. Felles for alle eksistensialister er fokus på: (1) det enkelte mennesket fremfor det allmenne, (2) konkret eksistens fremfor essens, (3) frihet, valg og ansvar, (4) angst og fremmedfølelse som grunnerfaringer, (5) autentisitet som ideal. Bevegelsen er ikke en enhetlig filosofisk skole, men en samling tenkere som deler tematiske bekymringer. Den finnes i både religiøs (Kierkegaard, Marcel, Buber, Tillich) og ateistisk (Sartre, Camus, de Beauvoir, Heidegger) variant.
Søren Aabye Kierkegaard (1813–1855) regnes som eksistensialismens far. Han reagerte mot Hegels abstrakte system og insisterte på den enkeltes konkrete eksistens. Sentrale verker: ´Enten-Eller´ (1843), ´Frykt og Beven´ (1843), ´Begrebet Angest´ (1844) og ´Sygdommen til Døden´ (1849). Kierkegaards stadiumlære beskriver tre eksistensformer: (1) Det estetiske stadium – nytelsesjakt og umiddelbarhet (Don Juan, ´forføreren´). (2) Det etiske stadium – pliktoppfyllelse og forpliktelse (ekteskap, samfunnsansvar). (3) Det religiøse stadium – ´troens sprang´ inn i det absurde forhold til Gud (Abraham som Isaks offer). Kierkegaard mente sannhet er subjektivitet – det handler ikke om å vite, men om å være.
Friedrich Nietzsche (1844–1900) regnes som forløper til eksistensialismen, særlig den ateistiske grenen. Hans erklæring ´Gud er død´ (Den glade vitenskap, 1882) handler ikke om en bokstavelig gud, men om at religionen har mistet sin samfunnsbærende rolle i moderniteten. Konsekvensen er nihilisme – verdiløsheten. Nietzsche krever at vi skaper nye verdier gjennom ´Übermensch´ (overmennesket) som omverdsetter alle verdier. Andre sentrale begreper: ´vilje til makt´, ´evig gjenkomst´, ´slavemoral vs. herremoral´. Nietzsche ble feilaktig assosiert med nazismen via søsteren Elisabeths redigering, men hans filosofi er antitotalitær.
Martin Heidegger (1889–1976) er den mest innflytelsesrike eksistensialistiske filosofen, selv om han avviste merkelappen. Hovedverket ´Sein und Zeit´ (´Væren og tid´, 1927) analyserer hva det betyr å eksistere som menneske – ´Dasein´ (´der-vesen´). Sentrale begreper: ´å være-i-verden´ (Mensch er alltid kontekstuelt situert), ´dødens forutgrep´ (autentisk eksistens krever bevissthet om egen død), ´das Man´ (´man-et´, det anonyme fellesskapet vi flyter med), ´sorg´ (Sorge – grunnleggende eksistensiell holdning). Heideggers nazistiske engasjement (1933–1945) er kontroversielt og kompliserer arven.
Jean-Paul Sartre (1905–1980) er den mest kjente eksistensialisten og bevegelsens fremste talsmann i Frankrike etter 2. verdenskrig. Hans hovedverk ´L´Être et le néant´ (´Væren og intet´, 1943) bygger på Heidegger men gir et radikalt frihetsbegrep: vi er ´fordømt til frihet´. Sartres berømte formel: ´eksistensen går forut for essensen´ – mennesket finnes først, deretter definerer det seg selv gjennom valg. Sentrale begreper: ´dårlig tro´ (mauvaise foi – å fornekte sin frihet), ´den andres blikk´ (vi blir objekter for andre), ´engagement´ (politisk og personlig forpliktelse). Sartre var marxist og forkjempet anti-kolonialisme. Avslo Nobelprisen 1964.
Albert Camus (1913–1960) er Sartres samtidige og venn (senere uvenn). Hans filosofi sentreres rundt det ´absurde´ – konflikten mellom menneskets behov for mening og universets stumhet. Hovedverker: ´Sisyfos-myten´ (1942) og romanen ´Den fremmede´ (1942). Sisyfos-myten åpner med setningen: ´Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmord.´ Camus konkluderer at vi må ´forestille oss Sisyfos lykkelig´ – akseptere absurditeten og likevel velge livet. Camus avviste eksistensialist-merkelappen og distanserte seg fra Sartres marxisme. ´Mennesket i opprør´ (1951) kritiserer revolusjonær vold. Nobelpris i litteratur 1957.
Simone de Beauvoir (1908–1986) var Sartres livspartner og en selvstendig filosof av første rang. Hennes ´Det annet kjønn´ (1949) regnes som feminismens grunntekst og bruker eksistensialistiske begreper på kjønn: ´Man fødes ikke som kvinne, man blir det.´ Kvinnen har historisk vært definert som ´den Andre´ – en avvikende variant av menneskenormen (mannen). De Beauvoirs hovedfilosofiske verk er ´Pyrrhus og Cineas´ (1944) og ´Tvetydighetens etikk´ (1947) som utvikler en eksistensialistisk etikk basert på frihet og gjensidig anerkjennelse. Hun viste at frihet ikke er solipsistisk – min frihet avhenger av andres.
AUTENTISITET: Å leve i samsvar med egne valg, ikke etter ´man-ets´ forventninger (Heidegger, Sartre). ANGST (´angoisse´): Grunnerfaringen av frihetens svimlende ansvar – ikke vanlig frykt for noe konkret, men ontologisk uro (Kierkegaard). ABSURDITET: Konflikten mellom menneskets meningssøk og verdens stumhet (Camus). DÅRLIG TRO: Selvbedrag der vi later som vi ikke er frie (kelneren som ´er kelner´, Sartre). FAKTISITET: De gitte vilkårene vi må forholde oss til (kropp, fortid, situasjon). TRANSCENDENS: Vår evne til å overskride faktisiteten gjennom valg. ENGAGEMENT: Politisk og personlig forpliktelse (Sartre).
Mange eksistensialister er religiøse. Kierkegaard er kristen, Martin Buber jødisk (´Ich und Du´, 1923), Gabriel Marcel katolsk, Paul Tillich protestantisk teolog. Karl Jaspers utviklet en sekulær religiøsitet om ´det omsluttende´. Felles for religiøse eksistensialister: troen er ikke et intellektuelt vedtak, men en personlig forpliktelse, et ´Jeg-Du´-forhold (Buber) eller ´troens sprang´ (Kierkegaard). De avviser systematisk teologi til fordel for eksistensiell anvendelse. Tillich definerer Gud som ´det ubetinget angåenden´, ikke et objekt blant andre.
Eksistensialismens innsikter ble integrert i psykologi gjennom Viktor Frankl (´Mennesket søker mening´, 1946 – basert på erfaringer i Auschwitz), Rollo May (´Existence´, 1958), Irvin Yalom (´Existential Psychotherapy´, 1980) og Ludwig Binswanger. Frankls logoterapi hevder at viljen til mening (ikke nytelse eller makt) er menneskets grunnleggende drivkraft. Yalom identifiserer fire eksistensielle ´givens´: død, frihet, isolasjon og meningsløshet – terapien hjelper oss å konfrontere disse autentisk fremfor å fortrenge dem.
Sartre i ´Eksistensialismen er en humanisme´ (1946) hevder at vi alltid velger ikke bare for oss selv, men for hele menneskeheten – fordi vi gjennom våre valg viser hva mennesket bør være. Dette er en sekulær versjon av Kants kategoriske imperativ. De Beauvoirs ´Tvetydighetens etikk´ (1947) utdyper: vi må anerkjenne andres frihet på lik linje med vår egen. Kierkegaards etikk er teleologisk suspendert i religionen – noen ganger kreves det en handling som bryter etikk for troens skyld (Abraham). Camus avviser absolutte verdier, men insisterer på menneskelig solidaritet (´Pesten´, ´Mennesket i opprør´).
🎤 Slik vurderer sensor – etikkEksistensialismen har dypt påvirket 1900-tallets litteratur. Forløpere: Dostojevskij (´Kjellermennesket´, ´Brødrene Karamasov´), Kafka (´Prosessen´, ´Slottet´). Etterkrigstidens absurde teater: Samuel Beckett (´Mens vi venter på Godot´, 1953), Eugène Ionesco, Harold Pinter. Norske forfattere: Jens Bjørneboe (´Bestialitetens historie´), Knut Hamsun. I film: Ingmar Bergmans ´Det sjuende segl´ (1957), Woody Allens senere filmer. I kunst: Alberto Giacomettis tynne, ensomme figurer. Eksistensialismen ga 1900-tallets kunst et språk for fremmedgjøring og søken etter mening.
Eksistensialismen kritiseres fra flere hold. Strukturalismen (Lévi-Strauss) og poststrukturalismen (Foucault, Derrida) på 1960- og 70-tallet utfordret eksistensialismens individsentrering – ´mennesket dør´ for å bli erstattet av ´strukturer´ og ´diskurser´. Marxister mente Sartre overdrev individuell frihet og ignorerte materielle vilkår. Religiøse kritikere mener ateistisk eksistensialisme leder til nihilisme uten guddommelig forankring. Analytiske filosofer kritiserer dens vage begreper og litterære stil. Likevel har eksistensialismen overlevd som tankehorisont – hverdagsspørsmål om mening, autentisitet og valg behandles fortsatt i dens språk.
🎤 Slik vurderer sensor – drøftingEksistensialismen har fått en renessanse på 2000-tallet, særlig gjennom populærfilosofer som Sarah Bakewell (´At the Existentialist Café´, 2016), Skye C. Cleary og Jonathan Webber. Tematikken aktualiseres av: meningskrise i sekulariserte samfunn, klimakrisen som krever individuelt og kollektivt ansvar, sosiale medier og ´dårlig tro´ (kuratere et idealisert selv), AI-utvikling som utfordrer hva det betyr å være menneske. Mange terapiformer (acceptance and commitment therapy, ACT) bygger på eksistensialistiske innsikter. …