Per Pettersons «Ut og stjæle hester» forteller historien om den aldrende Trond Sander som trekker seg tilbake i ensomhet og bearbeider minner fra en skjebnesvanger sommer i 1948. Gjennom tilbakeblikk utforskes komplekse temaer som far-sønn-relasjoner, sorg, svik, krigens ettervirkninger og den formative kraften av…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-09
Per Pettersons roman «Ut og stjæle hester» (2003) er en dyptgripende fortelling som har trollbundet lesere verden over og sikret forfatteren internasjonal anerkjennelse, blant annet med den prestisjetunge International IMPAC Dublin Literary Award i 2007. Romanen er en intim skildring av minner, tap og den formative kraften enkelthendelser kan ha på et menneskeliv. Gjennom protagonistens tilbakeblikk veves en kompleks vev av sorg, svik, tilgivelse og den evige søken etter å forstå fortiden. Verket er en mesterlig utforskning av hva det vil si å leve med konsekvensene av valg man ikke var med på å ta, og hvordan fortidens ekko reverbererer gjennom et helt liv. Med sin sparsommelige, men presise prosa, inviterer Petterson leseren inn i et univers hvor naturen spiller en like viktig rolle som menneskene, og hvor stillheten ofte taler tydeligere enn ord.
Trond Sander, romanens eldre hovedperson, trekker seg tilbake til en avsidesliggende hytte i en liten bygd, et sted fylt med minner fra en skjebnesvanger sommer i 1948. Det er i denne tilbaketrukne settingen, omgitt av frost og snø, at fortidens hendelser langsomt avdekkes. Sommeren 1948 ble et veiskille i Tronds liv, preget av vennskap, ungdommelig vågemot og en brutal innvielse i voksenlivets kompleksitet, spesielt gjennom farens mystiske og avgjørende rolle. Romanen undersøker den innviklede dynamikken mellom far og sønn, vennskapets skjørhet og etterkrigstidens skygger som strekker seg langt inn i nåtiden. Pettersons fortelling er mer enn bare en erindring; den er en meditativ refleksjon over tidens gang, tapets uunngåelighet og den stille aksepten av livets uforklarlige elementer. «Ut og stjæle hester» er en roman som krever tålmodighet, men belønner leseren med en dyp innsikt i menneskelig sårbarhet og motstandskraft.
Romanen åpner med en aldrende Trond Sander, 67 år gammel, som har flyttet til en avsidesliggende hytte i den svenske skogen for å tilbringe vinteren alene. Hans kone er nylig død, og han søker ensomhet og fred, en tilstand han «alltid har lengtet etter». Men ensomheten blir raskt brutt da han en dag møter en nabo han vagt kjenner igjen. Det viser seg å være Lars, broren til Jon, Tronds beste venn fra barndommen. Dette møtet vekker en flom av minner fra den skjebnesvangre sommeren 1948, som utgjør kjernen i romanens handling.
Sommeren 1948 tilbringer 15 år gamle Trond og hans far i en tømmerkoie ved en elv, et stykke unna hjemmets trygghet. Denne sommeren er preget av farens forsøk på å lære Trond praktiske ferdigheter som skogsarbeid, tømmerfløting og jakting, noe som veves sammen med farens egne krigserfaringer. Faren, en karismatisk og utilnærmelig skikkelse, har vært aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, og hans handlinger – særlig knyttet til grensesmugling og skjebnen til en familie – kaster lange skygger over romanen. Trond er vitne til farens mystiske handlinger og blir gradvis innviet i voksenverdenens kompleksitet.
Vennskapet mellom Trond og Jon er sentralt. De to guttene utforsker naturen og ungdommelig grensesetting, deriblant den navngivende hendelsen «ut og stjæle hester» – et uskyldig, men symbolladet eventyr. Imidlertid får sommeren en tragisk vending. Jons lillebror, Lars, blir alvorlig skadd i en ulykke med farens rifle, som guttene leker med. Denne hendelsen skjer foran øynene på Jon, og etterlater ham med en dyp skyldfølelse og traume. Senere blir også Jons far drept i en annen, mystisk ulykke knyttet til tømmerfløting, noe som ytterligere ryster ungdommens verden og setter livsvarige spor.
Parallelt med disse hendelsene, avdekkes farens affære med Jons mor. Dette sviket fra farens side er romanens emosjonelle høydepunkt og utløser en krise for den unge Trond. Farens beslutning om å forlate familien for å leve med Jons mor, og etablere et nytt liv i Sverige, raserer Tronds trygghet og tvinger ham til en for tidlig voksenrolle. Faren forsvinner ut av hans liv, uten en klar forklaring eller farvel, noe som etterlater Trond med et sår av uforløst sorg og et livslangt behov for å forstå.
I nåtiden, mange tiår senere, gir møtet med Lars Trond anledning til å rekonstruere og bearbeide fortiden. Lars kan bidra med biter av puslespillet som mangler, spesielt rundt Jons skjebne og farens motstandsarbeid. Gjennom Lars' fortellinger og Tronds egne minner, males et fullstendig bilde av den traumatiske sommeren og dens langtrekkende konsekvenser. Romanen avslutter med at Trond finner en form for avklaring og aksept. Han har levd med savnet og spørsmålene i alle disse årene, men har nå fått svar – om enn smertefulle – som gjør ham i stand til å leve videre med fred.
Romanen er komponert i to tidsplan som veksler elegant, men ikke alltid i kronologisk rekkefølge innenfor hvert plan. Hovedfortellingen foregår i nåtid (1999), der den 67 år gamle Trond Sander reflekterer over sitt liv. Dette nåtidsplanet er rammen for de omfattende tilbakeblikkene til sommeren 1948, da Trond var 15 år. I tillegg finnes det glimt av andre tidspunkter i Tronds liv, for eksempel da han jobbet med tømmer i sin voksne alder, noe som knytter ham sterkere til farens verden.
Strukturen er preget av en ikke-lineær fortellermåte. Trond arbeider seg gradvis gjennom minnene, ofte uten at han selv er klar over hva han søker før svarene dukker opp. Denne retrospektive fortellerteknikken, der minnene vekkes til live av sanselige inntrykk eller møtet med Lars, gir romanen en organisk flyt som speiler den menneskelige hukommelsens natur. Minner er ikke statiske; de endrer seg i lys av nye erfaringer og ny kunnskap.
Kapitlene er jevnt fordelt, men varierer i lengde og fokus. Noen innledes med en kort setning eller et bilde fra nåtiden før de dykker ned i fortiden, mens andre forblir i nåtiden for å behandle Tronds tanker og følelser. Denne vekslingen skaper en dynamikk som holder leseren engasjert og gir rom for å la stemningene sette seg. Det er ingen dramatiske cliffhangere mellom kapitlene, snarere en jevn flyt som inviterer til fordypning.
Romanen har en sirkulær tendens i sin struktur. Den begynner med Trond i isolasjon, og selv om han mot slutten har funnet svar og en form for ro, er det ikke snakk om en klassisk 'happy ending'. Snarere er det en aksept av livets kompleksitet og en anerkjennelse av at noen sår aldri gror helt, men kan læres å leve med. Avklaring og forståelse gis ikke som plutselige åpenbaringer, men som et resultat av en lang og møysommelig prosess. Naturen fungerer også som en strukturerende kraft, med årstidene og elvens syklus som speilbilder av livets gang og menneskelige skjebne.
Historien er fortalt i førsteperson av Trond Sander. Denne subjektive synsvinkelen gjør at leseren får tilgang til Tronds indre tanker, følelser og hans fortolkning av hendelsene. Vi opplever fortiden slik den er filtrert gjennom hans minner og voksenlivets erfaringer. Denne fortellerstemmen er preget av en sårbar, men reflektert tone.
Petterson utmerker seg i å skildre komplekse og troverdige karakterer gjennom sparsomme, men presise detaljer. Dialogen er ofte knapp, men full av undertekst, og kroppsspråk eller tause handlinger sier mer enn tusen ord.
En sentral og svært kompleks figur, fraværende, men likevel allestedsnærværende. Han er en mann av få ord, men med en sterk tilstedeværelse. Faren er karismatisk, dyktig i praktiske ferdigheter som skogsarbeid, og bærer på en mystisk fortid fra krigen, der han var aktiv i motstandsbevegelsen. Han er en blanding av en god far som lærer sønnen å overleve i naturen, en sviker som forlater familien for en annen kvinne, og en heroisk skikkelse som utførte farlige oppdrag under krigen. Han representerer den vanskelige overgangen fra en krigsherjet fortid til en forsiktig fredstid. Farens handlinger preger Trond gjennom hele livet, og fraværet av ham skaper et stort tomrom. Faren er en representasjon av den tause generasjonen som sjelden snakket om sine krigsopplevelser.
Trond Sander sin beste venn under sommeren 1948. Jon er mer impulsiv og sårbar enn Trond. Han lever i en vanskelig familiesituasjon med en far som drikker og en mor som er utro. Jon er dypt preget av ulykken der hans yngre bror, Lars, blir skutt, og senere av farens død. Disse hendelsene fører til at Jon trekker seg unna, og han forsvinner ut av Tronds liv. Han symboliserer den traumatiserte ungdommen og kompleksiteten i vennskapsbånd som brister under press. …