Andre roman i Hamsuns Nordlands-trilogi — om lengsel, klasseskiller og det skjønne som kraft og fristelse.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-24
Innledning
Knut Hamsuns roman «Rosa», publisert i 1908, står som et sentralt, om enn tidvis oversett, verk i den norske nyromantiske litteraturen. Romanen, som er en frittstående fortsettelse av «Sværmere» (1904) og del av Hamsuns såkalte Nordlandssyklus, representerer en dyptpløyende utforskning av det irrasjonelle sjeleliv, en tematikk som definerte Hamsuns tidlige forfatterskap og som plasserte ham i spissen for den litterære modernismens frembrudd i Norden. I møte med realismens og naturalismens krav om å «sette problemer under debatt», vendte Hamsun og nyromantikerne blikket innover, mot individets gåtefulle og motsetningsfylte indre. «Rosa» er et skoleeksempel på denne vendingen. Gjennom den unge teologistudenten Parelius’ perspektiv blir leseren vitne til en sjelelig viviseksjon, der kjærlighetens berusende og destruktive kraft settes opp mot samfunnets rigide konvensjoner og en gnagende følelse av egen utilstrekkelighet. Romanen er ikke primært drevet av en ytre, dramatisk handling, men av de subtile, men voldsomme, svingningene i protagonistens bevissthet.
…