Knut Hamsuns På gjengrodde stier er et posthumt selvbiografisk oppgjør med landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig, skrevet fra fangenskapet. Med intellektuell arroganse og sjelelig refleksjon forsvarer Hamsun sine handlinger, utfordrer rettsvesenet og utforsker temaer som alderdom, frihet og sannhetssubjektivitet.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-24
Innledning: En forfatters forsvar og en nasjons samvittighet
Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949) representerer et ytterst kontroversielt, fascinerende og dypt personlig oppgjør med en av de mest traumatiske periodene i norsk historie: okkupasjonen og det påfølgende landssvikoppgjøret. Utgitt like etter Hamsuns frifinnelse i rettssaken om landssvik, men med en betydelig erstatningsdom, fremstår verket som en kompleks hybrid av memoar, forsvarstale, filosofisk refleksjon og skjønnlitteratur – alt sammen fremført av en mann i dyp alderdom, fengslet, internert og gransket, men med sin intellektuelle skarpsindighet intakt. Tittelen selv, På gjengrodde stier, signaliserer en reise tilbake til det overgrodde, det glemte, det neglisjerte – enten det er Hamsuns egen historie, veiene til fortidens normer, eller kanskje den stien som leder til forståelse for hans egne valg. Dette er ikke en bok som søker forsoning i tradisjonell forstand, men snarere en erklæring, et vitnesbyrd, et forsøk på å restrukturere den offentlige fortellingen om Knut Hamsun, den verdensberømte forfatteren som valgte feil side i krigen.
Verket byr på en unik innsikt i Hamsuns tankeverden i møte med et samfunn som har fordømt ham. Selv om forfatteren uttrykkelig fraskriver seg å ha skrevet «en bok i vanlig forstand» og omtaler sin innspilthet som et «dikt», er det nettopp i denne ambivalensen mellom fakta og fiksjon, vitnesbyrd og visjon, vi finner verkets kjerne. Det er en bok som utfordrer leseren til å se forbi den biografiske skandalen og inn i et menneskesind i krise, og samtidig ansporer til en kritisk granskning av rettferdighet, nasjonalfølelse og den makt kunstneren har over sin egen historie. …