Naturalistisk roman om Lucie, en tidligere danserinne som gifter seg inn i borgerskapet og knuses av dobbelmoralen.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-24
Innledning
Amalie Skrams roman Lucie, utgitt i 1888, står som en monumental søyle i den norske naturalismens litteraturhistorie. Verket er en nådeløs og pessimistisk studie av et ekteskap dømt til å mislykkes, og fungerer som en litterær disseksjon av individets plass i et samfunn styrt av rigide klasseforskjeller og patriarkalske normer. I en tid preget av Georg Brandes’ oppfordring om å «sette problemer under debatt», tok Skram utfordringen til et nytt og mørkere nivå. Mens realismen hadde belyst samfunnsproblemer med et implisitt håp om reform og individuell handlefrihet, fjerner naturalismen, og Lucie i særdeleshet, dette håpet. Romanen er gjennomsyret av en deterministisk verdensanskuelse, der mennesket ikke er herre over sin egen skjebne, men et produkt av arv, miljø og de drifter som bor i oss. Hovedpersonen, Lucie, er ikke en tragisk heltinne i klassisk forstand, men et offerlam på determinismens alter – et «naturmenneske» som knuses i møtet med borgerskapets kvelende «kultur».
Denne analysen vil foreta en grundig gjennomgang av Lucie …