Innledning Gunvor Hofmos dikt «Jeg vil hjem til menneskene» fra debutsamlingen med samme navn (1946) står som en av de mest sentrale og hjerteskjærende tekstene i norsk etterkrigslitteratur. Diktet er en inngangsport til modernismens formspråk og tematikk, og det fanger med en sjelden intensitet den eksistensielle…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-24
Innledning
Gunvor Hofmos dikt «Jeg vil hjem til menneskene» fra debutsamlingen med samme navn (1946) står som en av de mest sentrale og hjerteskjærende tekstene i norsk etterkrigslitteratur. Diktet er en inngangsport til modernismens formspråk og tematikk, og det fanger med en sjelden intensitet den eksistensielle krisen som preget individet og samfunnet i kjølvannet av andre verdenskrig. Med sin berømte åpningslinje – en setning som er både en bønn, et rop og en programerklæring – etablerer Hofmo en stemme som er uutslettelig i norsk lyrikkhistorie. Denne stemmen tilhører et lyrisk jeg som er fremmedgjort fra fellesskapet det lengter etter, et subjekt som er merket av en lidelse så dyp at den skaper en uoverstigelig kløft mellom jeget og «de andre». I en verden som forsøker å gjenoppbygge og se fremover, insisterer Hofmos dikt på å dvele ved smerten, traumet og tapet. Det nekter å la verden glemme.
…