Selvbiografisk erindringsverk fra 1862 om barndom, tap og kvinnens stilling — pionerverk i norsk personlig prosa.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-24
Innledning
Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter, utgitt i 1862, er et av de mest sentrale og personlige verkene i norsk litteraturhistorie. Verket ble til i årene etter hennes ektemann Peter Jonas Colletts død, en periode preget av sorg, ensomhet og økonomisk usikkerhet. I denne livsfasen vender Collett blikket innover og bakover, mot barndommens og ungdommens landskap. Sjangeren er erindringslitteratur, en form for selvbiografi, men Colletts tilnærming er langt fra en tradisjonell, kronologisk oppramsing av livshendelser. I stedet er verket en fragmentarisk, assosiativ og dypt subjektiv utforskning av minner, følelser og identitet. Det fremstår som en samling refleksjoner, stemninger og scener, slik de dukker opp for fortelleren i søvnløse netter.
Verkets betydning kan knapt overvurderes. For det første er det et pionerverk innen norsk selvbiografisk skriving, spesielt for kvinner. Collett tar eierskap til sin egen historie og sitt eget følelsesliv på en måte som var uhørt for en kvinne i hennes samtid. Hun gir stemme til den tause og undertrykte kvinnelige erfaringen, et prosjekt hun startet i sin berømte roman Amtmandens Døttre (1854/55), men som her får en direkte og personlig form. For det andre gir boken et unikt innblikk i en av de mest myteomspunne konfliktene i norsk kulturhistorie: striden mellom Wergeland-fløyen og Welhaven-fløyen, sett fra et intimt og smertelig perspektiv. Colletts umulige kjærlighet til dikteren Johan Sebastian Welhaven, hennes brors (Henrik Wergelands) arvefiende, står som et dramatisk sentrum i erindringene. I de lange Nætter er dermed ikke bare en personlig bekjennelse, men også et tidsdokument og et modig forsvar for individets følelsesliv mot samfunnets og familiens rigide normer. …