Gjøre godt – analyse

Gjøre godt – analyse

Innledning

Trude Marsteins roman Gjøre godt (2006) er et sentralt verk i norsk samtidslitteratur. Boken plasserer seg i en litterær tradisjon som med nådeløs presisjon utforsker det moderne menneskets indre liv, ofte i spenningen mellom hverdagslivets trivialiteter og store eksistensielle spørsmål. Romanen følger presten Allison i løpet av én enkelt dag – hennes 50-årsdag – og gir leseren et ufiltrert innblikk i hennes tankestrøm. Gjennom denne intense psykologiske realismen utfordrer Marstein selve tittelen på boken: Hva vil det si å «gjøre godt»? Er det en handling, en intensjon, eller en umulig streben i møte med menneskesinnets komplekse og ofte selvmotsigende natur? Denne analysen vil undersøke hvordan Gjøre godt, gjennom en særegen komposisjon, detaljert karaktertegning og et presist språk, utforsker dissonansen mellom ytre fasade og indre virkelighet. Problemstillingen som vil belyses er: På hvilke måter bruker Trude Marstein romanens form og innhold til å dissekere begrepet moral og avdekke mekanismene bak selvbedrag og sosial iscenesettelse i et moderne, sekulært samfunn? Analysen vil argumentere for at romanen, ved å låse leseren inne i protagonistens bevissthet, tvinger frem en ubehagelig, men viktig selvransakelse om våre egne motiver og den skjøre balansen mellom altruisme og egoisme.

Sammendrag

Gjøre godt er en roman nesten blottet for ytre dramatikk, men fylt til randen av indre spenning. Handlingen utspiller seg fra morgen til kveld på hovedpersonen Allisons 50-årsdag. Hun er sogneprest, gift med Karl-Ove og mor til tenåringssønnen Albert. Dagen starter med at hun våkner alene, og umiddelbart begynner tankestrømmen å kverne. Hun tenker på dagen som ligger foran henne, på ektemannen, sønnen, og ikke minst på sin fortid – spesielt et altoppslukende, utenomekteskapelig forhold hun hadde med en mann ved navn Aksel mange år tidligere. Dagens ytre handlinger er hverdagslige: Hun spiser frokost, går en tur til byen for å handle, møter tilfeldigvis en bekjent, og forbereder seg til kveldens bursdagsselskap hvor familie og venner skal komme. Hver minste hendelse – en telefonsamtale, et blikk fra en fremmed, valg av pålegg i butikken – fungerer som en utløser for assosiasjoner, minner og refleksjoner. Fortiden, spesielt forholdet til Aksel, trenger seg hele tiden på og farger hennes opplevelse av nåtiden. Gjennom dagen observerer og dømmer Allison menneskene rundt seg, samtidig som hun er hyperbevisst på hvordan hun selv fremstår. Hun anstrenger seg for å leve opp til rollen som en god mor, en god ektefelle, og ikke minst en god prest – en som «gjør godt». Romanen kulminerer i selve bursdagsselskapet, hvor den sosiale masken må holdes perfekt på plass, til tross for det indre kaoset av usikkerhet, skyldfølelse og lengsel. Boken har ingen tradisjonell avslutning eller løsning; den ender med at dagen er over, men de indre konfliktene vedvarer, og etterlater leseren med følelsen av å ha bevitnet et dypt ærlig, om enn urovekkende, portrett av et menneskesinn.

Historisk og biografisk kontekst

Trude Marstein (f. 1973) debuterte i 1998 med prosatekstsamlingen Sterk sult, plutselig kvalme, og har siden etablert seg som en av de mest sentrale forfatterne i sin generasjon. Hennes forfatterskap kjennetegnes av en sterk interesse for psykologisk realisme, relasjoner og de små, men avgjørende, detaljene i menneskers liv. Bøker som Plutselig høre noen åpne en dør (2000) og Hjem til meg (2012) utforsker også mellommenneskelige forhold med en skarp og analytisk penn. Gjøre godt (2006) kom ut i en periode der norsk litteratur var preget av en fornyet interesse for det private og det personlige. På 2000-tallet så vi en bølge av romaner som vendte blikket innover, ofte med en sterk selvbiografisk undertone. Dette ble senere kjent som «virkelighetslitteratur»-debatten, frontet av forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. Selv om Gjøre godt er et fiksjonsverk og ikke kan kategoriseres som autofiksjon, deler den tidens fokus på det autentiske og det nære. Romanen tar i bruk en førstepersons-nær skrivemåte for å skape en følelse av umiddelbarhet og virkelighet, selv om den er skrevet i tredjeperson. Marstein selv har understreket at Allison er en fiktiv karakter, men fortellerteknikken låner grep fra den selvbiografiske vendingen for å oppnå maksimal psykologisk dybde. Samfunnskonteksten er også viktig. Romanen er satt i et velstående, postmoderne og i stor grad sekularisert Norge. De store ideologienes tid er forbi, og de eksistensielle spørsmålene har flyttet seg fra det politiske til det personlige. I et slikt samfunn blir spørsmålet om moral ikke lenger primært forankret i religiøse dogmer eller kollektive prosjekter, men i individets eget indre kompass. Allisons yrke som prest blir i denne konteksten spesielt interessant. Hun representerer en institusjon som historisk har forvaltet moralen, men hun opererer i en tid der denne autoriteten er svekket. Hennes personlige kamp med tro, tvil og moral speiler dermed en større kulturell usikkerhet rundt hva det vil si å leve et meningsfullt og etisk godt liv.

Komposisjon og struktur

Strukturen i Gjøre godt er avgjørende for romanens virkning og er i seg selv et sentralt kunstnerisk grep. Komposisjonen kan analyseres ut fra tre hovedprinsipper: enhet i tid, assosiativ erindring og en bevegelse mellom det private og det offentlige rom. For det første er romanen strengt komponert etter prinsippet om enhet i tid. Hele den ytre handlingen utspiller seg i løpet av én enkelt dag, fra Allison våkner om morgenen til hun legger seg om kvelden. Denne konsentrasjonen av tid, som kan minne om klassiske dramaer eller modernistiske verk som James Joyces Ulysses og Virginia Woolfs Mrs Dalloway, skaper en intens og klaustrofobisk ramme. Ved å begrense tidsrommet tvinges fokuset bort from ytre hendelsesforløp og over på den indre bevegelsen i Allisons bevissthet. Hvert øyeblikk blir ladet med betydning, og trivialitetene i hverdagen blir lerretet som de store livsspørsmålene males på. For det andre er komposisjonen bygget opp rundt en veksling mellom nåtidsplanet og fortidsplanet. Romanens nåtid er kronologisk og lineær, men den blir kontinuerlig avbrutt av analepser (tilbakeblikk). Disse tilbakeblikkene er ikke strukturert kronologisk, men er assosiative. En lukt, et ord, et synsobjekt i nåtiden utløser et minne fra fortiden. For eksempel kan synet av en vare i butikkhyllen lede tankene hennes tilbake til en spesifikk situasjon med eks-kjæresten Aksel. Denne strukturen etterligner måten den menneskelige bevisstheten fungerer på – som en uavbrutt strøm der fortid, nåtid og fremtid flyter over i hverandre. Den fragmenterte minnestrukturen understreker hvordan fortiden ikke er en avsluttet enhet, men en levende og aktiv kraft som former og forstyrrer nåtiden. Spesielt forholdet til Aksel fungerer som et gravitasjonssenter i Allisons minneverden, et punkt tankene hennes ustanselig sirkler tilbake til. For det tredje følger romanens ytre handling en bevegelse fra det private til det offentlige og tilbake igjen.

• Morgenen: Det private og intime rommet (soverommet, badet, kjøkkenet). Her er Allison alene med tankene sine, og hennes indre liv får utfolde seg fritt.
• Formiddagen: Det semi-offentlige rom (gaten, butikkene i Tønsberg). Her må Allison forholde seg til andre mennesker. Hun blir et blikk for andre, og hennes bevissthet om egen fremtoning og sosiale rolle skjerpes.
• Kvelden: Det sosiale rommet (bursdagsselskapet i hennes eget hjem). Dette er den ultimate testen på hennes evne til å opprettholde fasaden. Hjemmet, som startet som et privat rom, blir en scene der hun må spille rollen som vertinne, mor og ektefelle.

Denne tredelte bevegelsen strukturerer romanen og synliggjør spenningen mellom Allisons indre liv og de ytre kravene hun møter. Komposisjonen blir dermed et virkemiddel for å utforske romanens sentrale tematikk: kløften mellom det private selvet og den offentlige personaen.

Karakteranalyse

Romanens persongalleri er sentrert rundt Allison, og alle de andre karakterene blir primært skildret gjennom hennes subjektive og ofte kritiske blikk. De fungerer som speil og motpoler som belyser ulike sider ved hennes komplekse personlighet.

Allison

Allison er en av de mest komplekse og dyptgående karakterportrettene i nyere norsk litteratur. Hun er en figur full av motsetninger. På den ene siden er hun sogneprest, en yrkesrolle som forutsetter empati, moralsk styrke og en evne til å veilede andre. På den andre siden avslører hennes indre monolog en person som er dømmende, usikker, smålig og preget av en gnagende skyldfølelse og uforløst begjær. Denne dualiteten er kjernen i karakteren.

Hennes definerende trekk er den uopphørlige tankestrømmen. Hun analyserer alt og alle, inkludert seg selv. Hun er hyperbevisst på sine egne motiver, men bruker samtidig enorme mengder mental energi på å rasjonalisere og forsvare sine handlinger og følelser. Et eksempel er hennes konstante sammenligning mellom sitt nåværende, trygge ekteskap med Karl-Ove og det intense, altoppslukende forholdet til Aksel. Hun holder fast ved minnet om Aksel som et bevis på at hun en gang var i stand til å føle ekte lidenskap, noe som gir henne en følelse av dybde og autentisitet, samtidig som det undergraver hennes nåværende liv. Tankene hennes om sønnen Albert er også preget av denne ambivalensen: hun elsker ham, men irriterer seg over hans væremåte, hans klær, hans eksistens. …