Nyromantisk dramatisk dikt fra 1908 om en kvegdriver — utforsker drift, frihet og forholdet mellom natur og kultur.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
Inge Krokanns dikt «Driftekaren», som innleder romanen med samme navn fra 1941, står som en monumental monolitt i norsk litteraturhistorie. Diktet er på én gang et konsentrert forvarsel om romanens tematikk og et selvstendig, mytopoetisk verk som fanger en sentral konflikt i det moderne menneskets bevissthet: spenningen mellom den rotløse, primale driften og det bofaste, kultiverte livet. For å forstå diktets fulle dybde, må vi se det i lys av Krokanns eget liv, hans forfatterskap og den historiske epoken det ble skrevet i.
Inge Krokann (1893–1962) var selv en mann preget av dualisme. Han var bondesønnen fra Oppdal, dypt forankret i den trønderske fjellbygdas natur, språk og kultur. Samtidig var han en akademisk utdannet filolog og lektor, en intellektuell som analyserte den samme kulturen han var en del av. Denne spenningen mellom det umiddelbare, erfarte livet og den reflekterte distansen er et kjernepunkt i hele hans forfatterskap. Krokann er kjent for sin særegne stil, en rytmisk og klangrik prosa som henter kraft fra oppdalsdialekten og den norrøne sagalitteraturen. Han skaper det han selv kalte «det syngjande blod», en litteratur der språkets musikalitet er uløselig knyttet til de eksistensielle temaene.
Verket ble utgitt i 1941, et mørkt år i Norges historie. Landet var okkupert, og spørsmål om nasjonal identitet, røtter og overlevelseskraft var akutte. I denne konteksten kan «Driftekaren» leses som en søken etter det «ur-norske», en utforskning av de grunnleggende kreftene som har formet folkesjelen. Driftekaren er ikke bare en individuell skikkelse, men en arketype, en representant for den rastløse vandreren som historisk sett har preget norsk kultur like mye som den bofaste bonden. Han er et symbol på den utemmede naturkraften i mennesket, en kraft som både er skapende og destruktiv.
Litteraturhistorisk plasserer verket Krokann i etterdønningene av nyrealismen, en retning som la vekt på etisk ansvar, psykologisk dybde og skildringer av bygdesamfunnet. Forfattere som Olav Duun og Johan Falkberget er hans åndsfrender. Samtidig peker Krokanns stilistiske eksperimentering, hans fokus på det underbevisste og hans mytiske dimensjon, fremover mot modernismen. «Driftekaren» er dermed et overgangsverk, solid plantet i en realistisk tradisjon, men med et språk og en tematikk som sprenger realismens rammer. Diktet er en mektig ouverture som etablerer den sentrale konflikten som romanen senere skal utdype: kampen mellom mannens nomadiske drift og kvinnens siviliserende, jordbundne kraft.
Diktet «Driftekaren» har en tilsynelatende enkel, nesten arketypisk handling som følger årstidenes syklus. Strukturen er episk og balladepreget, og forteller en tidløs historie om tiltrekning, forening, splittelse og arv. Komposisjonen kan deles inn i fire tydelige faser som speiler en fundamental livssyklus.
Diktet åpner med driftekarens ankomst. Han er en fremmed, en navnløs kraft som materialiserer seg ut av landskapet. Hans komme er uløselig knyttet til våren, til naturens oppvåkning. Han er ikke en person som velger å komme; han blir drevet av ytre og indre krefter:
Han dreiv frå skogom der heime,
der dalen daude og sturen låg.
Det var våren og blodet som dreiv han.
Beskrivelsen er elementær. Han kommer fra det ville («skogom») til det kultiverte («garden»). Han er en personifikasjon av våren selv – en vital, men retningsløs energi som søker utløp. Subjektet «han» er passivt; det er «våren og blodet» som er de aktive agentene. Dette etablerer umiddelbart driftekaren som en naturkraft mer enn som en psykologisk kompleks karakter.
På gården møter han kvinnen. Møtet er ikke beskrevet med romantisk inderlighet, men med en rovdyraktig, instinktiv nødvendighet. Det er en erobring, en naturbestemt handling som er like uunngåelig som årstidenes gang:
Han såg henne, og tok henne,
som ørna tek rypa si.
Denne berømte sammenligningen er brutal og blottet for sentimentalitet. Den understreker det primale og amoralske i hans drift. For en kort periode, gjennom sommeren, ser det ut til at han lar seg temme. Kvinnen forsøker å binde ham til gården, til kulturen og det stabile livet. Hun bygger et rede, et hjem: «Ho reidde senga bredd-i-bredd / og batt han med blondegardin.» Metaforen er talende: det skjøre, kultiverte («blondegardin») forsøker å holde den ville naturkraften på plass.
Idyllen er kortvarig. Sivilisasjonens rammer er for trange for driftekaren. Når høsten kommer og naturen igjen kaller, våkner uroen i ham. Hans sanne natur lar seg ikke kue. Krokann beskriver dette som en uunngåelig, syklisk hendelse:
Men uroa kom yver han att,
med lauvsprett og stigande sol.
[...] Og stien tok til å ropa på foten hans.
Han forsøker å motstå driften ved å klynge seg til det faste, det materielle. Han «la seg på stein for å sova». Men steinen, symbolet på det jordfaste og ubevegelige, gir ham ingen hvile. Den er for hard, for kald – et fremmedelement for hans nomadiske sjel. Kampen er tapt før den har begynt. Driften er sterkere enn viljen.
Med våren kommer det endelige bruddet. Han må dra, like uunngåelig som han kom. Avskjeden er like usentimental som ankomsten. Han forlater kvinnen og barnet som er resultatet av deres forening. Men hans avreise er ikke en slutt. Han etterlater seg en arv, et nytt liv der hans eget blod og hans egen drift lever videre. Diktet ender ikke med ham, men med kvinnen og barnet:
Ho stod att på garden åleine
med ein framand unge i fang.
[...] og tok til å klaga ein bånsull.
Slutten er dypt ambivalent. Kvinnen sitter igjen med sorgen og ansvaret, men også med fremtiden. Hennes «bånsull» er en klagesang over tapet, men også en vuggesang for det nye livet. Syklusen er fullendt, og den grunnleggende konflikten mellom drift og stabilitet er plantet i neste generasjon. Diktets oppbygning er dermed syklisk og mytisk, og forsterker inntrykket av en tidløs og evigvarende kamp.
«Driftekaren» er et dikt med en enorm tematisk rikdom, der Krokann borer i noen av de mest fundamentale spørsmålene om menneskets natur. De sentrale temaene er vevd inn i hverandre og kan vanskelig skilles, men en dypere analyse kan fokusere på tre hovedakser: driften som eksistensielt vilkår, konflikten mellom natur og kultur, og en utforskning av kjønn, kjærlighet og arv.
Selve kjernen i diktet er begrepet drift. Ordet er ladet med dobbel betydning. På et konkret plan refererer det til driftekarens yrke: å drive fe (storfe) over lange avstander, en nomadisk og sesongbasert aktivitet. Men Krokann utvider dette til en mektig metafor for de indre, irrasjonelle kreftene som driver mennesket. Dette er driften i freudiansk forstand: libido, livsenergien, det underbevisste begjæret (Id) som opererer uavhengig av fornuft og moral. Diktet postulerer at denne driften er den mest grunnleggende kraften i driftekaren: «Det var våren og blodet som dreiv han.» Han er ikke herre over sin egen skjebne; han er et redskap for en kraft som er eldre og sterkere enn ham selv.
Driften fremstilles som dypt ambivalent. På den ene siden er den en formidabel livskraft. Den er knyttet til våren, fruktbarhet og skapelse. Det er driften som fører til at nytt liv blir til – barnet i vogga er det ultimate beviset på driftens generative potensial. Uten driftekarens ankomst ville gården forblitt «daude og sturen». Han bringer med seg en vitalitet som er nødvendig for livets videreføring. I denne forstand er han en positiv, om enn kaotisk, kraft.
På den andre siden er driften en forbannelse. Den er en evig uro, en rotløshet som forhindrer ham i å finne tilhørighet, fred og varig lykke. Han er dømt til en evig vandring, symbolisert ved stien som «vender attende til stien». Han kan ikke etablere dype, varige bånd, verken til et sted eller et annet menneske. Hans forsøk på å slå seg til ro er dømt til å mislykkes: «Han la seg på stein for å sova, / men kunne 'kje kvile der.» Hans natur er bevegelse, og stilstand er for ham en form for død. Denne tragiske dimensjonen gjør driftekaren til mer enn bare en naturkraft; han er et menneske fanget i sin egen naturs ubønnhørlige lov.
Konflikten mellom drift og stabilitet utspiller seg som en mytisk kamp mellom natur og kultur. Driftekaren og kvinnen er ikke bare individer, men personifikasjoner av disse to motstridende prinsippene. …