Innledning til De urolige av Linn Ullmann Linn Ullmanns roman De urolige (2015) inntar en særstilling i både forfatterens eget forfatterskap og i nyere norsk litteraturhistorie. Verket markerer en vending mot det åpent selvbiografiske for Ullmann, som til da hadde skrevet romaner der de biografiske koblingene var mer…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
Linn Ullmanns roman De urolige (2015) inntar en særstilling i både forfatterens eget forfatterskap og i nyere norsk litteraturhistorie. Verket markerer en vending mot det åpent selvbiografiske for Ullmann, som til da hadde skrevet romaner der de biografiske koblingene var mer subtile og omarbeidede. Med De urolige plasserer hun seg i sentrum av den såkalte "virkelighetslitteratur"-debatten som preget det norske litterære feltet på 2010-tallet, en debatt som ble popularisert av Karl Ove Knausgårds Min kamp og senere intensivert av Vigdis Hjorths Arv og miljø. Romanen er imidlertid ikke en enkel selvbiografi, men en dyptpløyende, sjangeroverskridende og metapoetisk undersøkelse av minnets natur, familierelasjoner og kunstens forhold til livet.
Romanen, som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, er bygget rundt et konkret prosjekt: en bok forfatteren skulle skrive sammen med sin aldrende far, den verdensberømte filmregissøren Ingmar Bergman. Prosjektet mislykkes, og faren dør. Romanen vi leser, er resultatet av dette havariet – et forsøk på å rekonstruere, forstå og gi form til erindringens fragmenter. Ved å bruke lydopptak fra samtaler med faren, fotografier, dagboksnotater og assosiative minnesprang, skaper Ullmann en tekst som aktivt problematiserer selve muligheten for å fortelle en sann og sammenhengende historie om et liv. Teksten blir slik ikke bare en fortelling om en far og en datter, men en meditasjon over hvordan vi skaper identitet og mening gjennom de fortellingene vi konstruerer om oss selv og våre nærmeste.
I en bredere litteraturhistorisk kontekst kan De urolige sees i lys av en internasjonal tendens der forfattere som Annie Ernaux, Marguerite Duras og Rachel Cusk har utforsket grensene mellom fiksjon, essayistikk og selvbiografi. Ullmanns bidrag er unikt i sin poetiske presisjon og sin strukturelle eleganse. Hun unngår den rå utleveringen man kan finne hos Knausgård, og velger i stedet en mer distansert og analytisk tilnærming. Ved å konsekvent omtale seg selv som «en jente», faren som «faren» og moren, skuespilleren Liv Ullmann, som «moren», oppnår hun en litterær effekt som både er personlig og allmenngyldig. Romanen blir slik en undersøkelse av arketypiske familieroller, samtidig som den gir et rystende intimt portrett av en spesifikk familie preget av kunst, berømmelse, fravær og en intens, men ofte usagt, kjærlighet.
De urolige har en ikke-lineær og fragmentarisk komposisjon som speiler hovedpersonens forsøk på å fange og organisere flyktige minner. Handlingen kretser rundt et sentralt omdreiningspunkt: et samarbeidsprosjekt mellom den voksne fortelleren og hennes far. Sommeren før han dør, mens han er 87 år gammel og merkbart svekket, avtaler de å skrive en bok sammen om det å bli gammel. Prosjektet skal baseres på en serie samtaler som de tar opp på en enkel lydopptaker. Fortelleren forbereder seks konkrete spørsmål som skal strukturere samtalene. Disse samtalene, som skulle utgjøre kjernen i en felles bok, blir imidlertid aldri helt som planlagt. Farens svekkede hukommelse, hans motvilje og samspillet mellom dem gjør at opptakene blir fylt av digresjoner, stillhet og misforståelser.
Etter farens død blir lydbåndene liggende urørt i flere år. Romanen vi leser, starter i det øyeblikket fortelleren bestemmer seg for å lytte til dem. Teksten veksler deretter mellom tre hovedtidsplan. Det første er nåtidsplanet, der fortelleren sitter og lytter til opptakene, transkriberer dem og reflekterer over det som blir sagt – og det som forblir usagt. Dette er et metanivå der selve skapelsesprosessen av romanen blir en del av handlingen. Det andre tidsplanet er den nære fortiden, sommeren da opptakene ble gjort. Her skildres den aldrende faren, hans rigide rutiner på øya Hammars, hans sårbarhet og hans desperate kamp mot forfallet. Vi får innblikk i dynamikken mellom far og datter i denne siste, avgjørende fasen av livet hans.
Det tredje og mest omfattende tidsplanet er den fjerne fortiden: fortellerens barndom. Gjennom en rekke assosiative sprang tilbake i tid, tegnes et bilde av en oppvekst preget av uro og forflytning. Hun er «pappas jente» på sommerøya, underlagt hans strenge regime og tørst etter hans anerkjennelse. Hun er også «mammas jente», som følger med en verdensberømt og reisende mor mellom hotellrom, filmsett og leiligheter i Oslo og New York. Disse barndomsminnene er ikke kronologiske, men dukker opp som poetiske og sanselige fragmenter: lukten av farens pipe, lyden av morens gråt, følelsen av å være alene.
Romanen følger ingen tradisjonell dramatisk kurve med en klar begynnelse, midte og slutt. I stedet bygger den seg opp tematisk. Vi følger fortellerens forsøk på å sette sammen bitene av sin egen historie og forstå sine foreldre, ikke som de mytiske skikkelsene Ingmar Bergman og Liv Ullmann, men som far og mor. Gjennom skildringer av søsken, barnepiker og andre perifere skikkelser utvides familieportrettet. Faren blir gradvis svakere, og hans død er et sentralt, men stillferdig, vendepunkt i teksten. Farens hus og eiendeler skal fordeles, og minnene må finne en ny form.
Romanens "handling" er derfor i stor grad en indre prosess: det er sorgarbeid, minnearbeid og et kunstnerisk prosjekt. Slutten tilbyr ingen enkel forsoning eller endelig avklaring. De seks spørsmålene hun stilte faren, blir aldri fullt ut besvart. I stedet anerkjenner fortelleren – og romanen som helhet – at minnet er upålitelig, at fortiden er uoppnåelig, og at det som gjenstår, er fragmentene, bildene og historiene vi fortsetter å fortelle. Romanen ender med en aksept av denne «uroen» som et grunnvilkår, både i livet og i kunsten å erindre. Den mislykkede boken om alderdom blir til en vellykket roman om minne, tap og kjærlighet.
Personskildringene i De urolige er komplekse og nyanserte. Ullmann unngår stereotype portretter og utforsker i stedet karakterenes psykologiske dybde gjennom deres handlinger, dialoger og, ikke minst, gjennom fortellerens subjektive blikk. Ved å bruke generiske betegnelser som «faren», «moren» og «jenta», skaper hun en avstand som paradoksalt nok muliggjør en skarpere og mer allmenngyldig analyse av familiedynamikker.
Fortelleren, en voksen forfatter som er et tynt fiksjonalisert alter ego for Linn Ullmann selv, er en homodiegetisk forteller; hun er en del av den historien hun forteller. Hennes karakter er definert av en fundamental «uro». Som barn er hun i konstant bevegelse mellom sine skilte, verdensberømte foreldre – mellom farens rigide, isolerte verden på øya Hammars og morens omflakkende, glamorøse liv som internasjonal filmstjerne. Denne splittelsen skaper en følelse av rotløshet og en vedvarende lengsel etter tilhørighet og stabilitet. Hennes identitet formes i spennet mellom disse to motpolene: farens intellektuelle strenghet og morens emosjonelle varme og fravær.
Som voksen er fortelleren en skarp observatør. Hennes prosjekt – å skrive en bok med faren – er et forsøk på å ta kontroll over sin egen historie og endelig forstå ham på egne premisser. Hun er drevet av et behov for å se forbi myten Ingmar Bergman og finne mennesket, faren. Hennes blikk er både kjærlig og kritisk. Hun avslører hans egoisme og kontrollbehov, men skildrer også hans sårbarhet og frykt for døden med stor ømhet. Hennes rolle som forfatter er sentral for hennes identitet. Romanen er et metanarrativ der vi følger hennes arbeid med å gi språklig form til minnene. Hun strever med språkets begrensninger og minnets upålitelighet, og denne kampen blir en del av hennes psykologiske portrett. Hun er en sannhetssøker som til slutt må erkjenne at den eneste sannheten hun kan finne, ligger i selve den fragmentariske og subjektive fortellingen.
Faren er romanens gravitasjonssentrum. Han skildres som en mann av store motsetninger. På den ene siden er han den autoritære patriarken, en gudelignende skikkelse som styrer sitt lille rike på Hammars med jernhånd. Hans dager er underlagt et rigid system av klokkeslett, ritualer og strenge regler som alle rundt ham må adlyde. Han er en mann som verdsetter kontroll over alt annet, både i sin kunst og i sitt liv. Hans forhold til datteren er preget av denne kontrollen; han iscenesetter samværet med henne og har klare forventninger til hvordan hun skal oppføre seg.
På den andre siden viser romanen en mann i full oppløsning. Den aldrende faren mister gradvis kontrollen over sin kropp, sin hukommelse og sin verden. Ullmann skildrer hans fysiske og mentale forfall med en usentimental, men dypt bevegende presisjon. Hans angst for glemselen, hans frustrasjon over egen skrøpelighet og hans øyeblikk av forvirring og sårbarhet skaper et komplekst og menneskelig portrett. Forholdet til kunsten er også ambivalent. Bøkene, filmene og musikken er hans sanne livsledsagere, og han virker ofte mer komfortabel i fiksjonens verden enn i møte med sin egen familie. Gjennom lydopptakene hører vi en mann som strever med å erindre sitt eget liv, en mann hvis store intellekt er i ferd med å svikte ham. Han blir slik et tragisk symbol på tidens og dødens uunngåelighet.
Moren er en mer flyktig skikkelse i romanen, noe som reflekterer hennes rolle i fortellerens barndom. Hun er den «reisende moren», definert av sitt fravær like mye som av sitt nærvær. Mens faren representerer det stasjonære, det rigide og det intellektuelle, representerer moren bevegelse, følelser og en form for kaotisk frihet. Hun skildres gjennom barnets blikk som en glamorøs og nesten mytisk skikkelse – vakker, berømt og omsvermet. Samtidig viser romanen baksiden av medaljen: ensomheten, lengselen og sorgen som også preger hennes liv. …