Rosemaling er en dekorativ malerstil med blomster og ranker som pryder møbler, vegger og bruksgjenstander.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
Rosemaling er en særpreget og vakker dekorativ malerstil som har dype røtter i norsk kultur og historie. Denne kunstformen kjennetegnes av sine frodige, buede linjer og asymmetriske blomster- og rankemotiver. Typisk pryder rosemaling møbler som skap, kister, stoler og senger, men den finnes også på vegger, tak, dører og ulike bruksgjenstander av tre.
Rosemaling oppsto i Norge på midten av 1700-tallet og utviklet seg spesielt i bygdene. Stilen er en videreutvikling av europeisk barokk- og rokokkokunst, men har fått et tydelig norsk særpreg. Lokale malere tilpasset de utenlandske stilartene og skapte egne variasjoner og teknikker. De ulike dalstrøkene, som Telemark, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen, utviklet sine egne distinkte stiler med karakteristiske farger og motivbruk.
Rosemaling utføres tradisjonelt med oljemaling på treverk. Malerne brukte spesielle pensler for å skape de flytende linjene og skyggeleggingen som gir motivene dybde og liv. De vanligste motivene er stiliserte roser, blader, ranker og fantasiblomster. Fugler og figurer kan også forekomme, men er mindre vanlige. Fargeskalaen varierer, men ofte brukes jordfarger, rødt, blått og grønt, gjerne med lyse aksenter for å fremheve detaljer.
Rosemaling er ikke bare kunst; det er også et uttrykk for lokal identitet og en viktig del av norsk kulturarv som fortsatt holdes levende av dyktige kunsthåndverkere i dag.