Et substantiv er et navn på noe – en person, et dyr, et sted, en ting eller en idé. På norsk har hvert substantiv et grammatisk kjønn : hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Kjønnet bestemmer hvilken artikkel du bruker foran ordet (en, ei eller et), og hvordan ordet bøyes i bestemt form og flertall. Derfor lønner det…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-03
Et substantiv er et navn på noe – en person, et dyr, et sted, en ting eller en idé. På norsk har hvert substantiv et grammatisk kjønn: hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn.
Kjønnet bestemmer hvilken artikkel du bruker foran ordet (en, ei eller et), og hvordan ordet bøyes i bestemt form og flertall. Derfor lønner det seg å lære kjønnet samtidig som du lærer selve ordet.
| Kjønn | Ubestemt artikkel | Eksempel |
|---|---|---|
| Hankjønn | en | en bil |
| Hunkjønn | ei (eller en) | ei jente / en jente |
| Intetkjønn | et | et hus |
På norsk har alle substantiv et fast kjønn: hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Kjønnet er en egenskap ved selve ordet og endrer seg ikke. Det styrer to viktige ting: hvilken artikkel du bruker (en/ei/et), og hvordan ordet bøyes i bestemt form og flertall.
Det finnes ingen sikker regel for å vite kjønnet på forhånd. Det beste tipset er å lære substantivet sammen med artikkelen – si «et hus», ikke bare «hus». Da sitter kjønnet i minnet sammen med ordet.
For de fleste hunkjønnsord kan du bruke «en» i stedet for «ei» (en jente, en bok). «Ei» er likevel vanlig, særlig i muntlig norsk, så det er nyttig å kjenne igjen begge formene.
Vanlig feil: Mange sier «en hus» fordi «en» er den vanligste artikkelen. Riktig er «et hus», fordi «hus» er intetkjønn. Pugg kjønnet sammen med ordet, så unngår du feilen.