Mer om infinitiv og verb

Infinitiv kan brukes på flere måter i norsk, og skjønne formen og hvordan man skal bruke det er viktig for å ha en god grammatikk.

• Infinitiv som at-setning: "Hun gruer seg til å flytte fra byen." (Her kan "å flytte fra byen" byttes ut med "at hun flytter fra byen")
• Infinitiv som som-setning: "Man trenger noen å være glad i." (Her står infinitiven som en slags presisering av "noen".)
• Objekt + infinitiv: "De nektet henne å reise." (Her er "henne" objektet, og "å reise" er infinitiven som beskriver handlingen de nektet henne.)
• Etter «la»: "La meg komme." (Her brukes infinitiven uten "å".)
• Etter «be»: "De ba ham om å hjelpe til." (Vanligst å bruke "be noen om å".)

Infinitiv med "å" vs. infinitiv uten "å"

Hovedregelen er at infinitiv i norsk bruker "å" foran verbet, f.eks., "å spise", "å sove". Unntakene er når infinitiven kommer etter modale hjelpeverb (kan, skal, vil, må, bør, tør), etter "la", og etter enkelte andre verb som f.eks. "å begynne å", "å slutte å", "å få lov til å".

Infinitiv som en at-setning

Infinitiv med "å" kan ofte erstatte en at-setning, spesielt etter verb som uttrykker følelser, meninger eller overveielser. Dette gir en mer kompakt og idiomatisk setning.

Infinitiv som en som-setning (relativsetning)

I tilfeller som "Man trenger noen å være glad i", fungerer infinitiven som en forkortet relativsetning. Den beskriver eller spesifiserer substantivet eller pronomenet foran.

Objekt + infinitiv

Denne konstruksjonen er utbredt, spesielt med verb som uttrykker tillatelse, forbud, forventning eller kommando. Objektet utfører handlingen som infinitiven beskriver.

Infinitiv etter "la" og "be"