Språkhistorie på 1800-tallet

Hva er språkhistorie på 1800-tallet? Her får du den norske språkhistorien kort forklart for VG2–VG3. Språkhistorien på 1800-tallet handler om Norges kamp for et eget skriftspråk etter over 400 år i union med Danmark. I 1814 løsrev Norge seg, men skriftspråket var fortsatt dansk. Språkdebatten på 1830-tallet Fra 1814…

Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-17

Språkdebatten på 1830-tallet

Fra 1814 og frem til 1830-tallet hadde språkdebatten i Norge for det meste handlet om hva man skulle kalle det språket man skrev på. Fra starten av 1830-tallet begynte debatten å handle mer om hvordan vi burde skrive. Tanker fra tysk nasjonalromantikk om sammenhengen mellom en nasjon, et folk og dets språk påvirket flere norske diktere og universitetsfolk, og gjorde det problematisk å fortsette å skrive dansk. Debatten foregikk blant en ganske liten gruppe i hovedstaden, men fikk likevel stor betydning for norsk språkhistorie. I 1828 hadde Christiania offentlige Theater blitt etablert. Skuespillerne snakket dansk på scenen, noe som ga dansk enda høyere status blant eliten. Henrik Wergeland likte dette dårlig og brukte særnorske ord i verkene sine.

Fornorske dansk – Henrik Wergelands vei

Wergeland foreslo en gradvis fornorsking: man skulle hente «nye og atter nye ord» fra norske dialekter, og kompetente folk skulle avgjøre om de skulle tas opp i språket. Han så for seg en slags survival of the fittest, hvor nordmenn selv valgte hvilke ord de faktisk brukte. Målet var et skriftspråk som var norsk og i tråd med folkespråket. Wergeland hadde tre grunner for å fornorske dansken: 1. Den demokratiske grunnen: Hvis skriftspråket ble mer likt hvordan nordmenn flest snakket, ville det bli lettere for folk flest å bruke skriften skikkelig. Et mer norsk skriftspråk kunne legge til rette for at alle – ikke bare eliten – kunne delta i samfunnsdebatten og demokratiet. 2. Den nasjonale grunnen: …

Relaterte sider

← Tilbake til ifingo