Hva er leserinnlegg og kronikk? Begge er argumenterende tekster som skal påvirke hva leseren mener. Forskjellen ligger i tyngde og tempo. Leserinnlegget er kort, ofte under 400 ord, gjerne et raskt svar på noe som nettopp er sagt, og skrevet av hvem som helst. Kronikken er lengre, mellom 700 og 1 200 ord, mer…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Begge er argumenterende tekster som skal påvirke hva leseren mener. Forskjellen ligger i tyngde og tempo. Leserinnlegget er kort, ofte under 400 ord, gjerne et raskt svar på noe som nettopp er sagt, og skrevet av hvem som helst. Kronikken er lengre, mellom 700 og 1 200 ord, mer gjennomarbeidet, og skrives ofte av noen med faglig tyngde på området.
På eksamen er dette den vanligste skriveoppgaven i norsk, fordi den tester noe læreplanen vektlegger tungt: å bygge et resonnement som holder, og å ta motstanderen på alvor.
Innledning: knytt an til det aktuelle, og slå fast standpunktet. I et leserinnlegg bør det skje i løpet av de første tre setningene.
Argumentrekke: ett argument per avsnitt. Bygg hvert etter samme mønster: påstand, belegg, konsekvens. Sett det nest sterkeste først og det aller sterkeste sist — åpningen skal fange, avslutningen skal sitte.
Motargument: gi motparten den beste versjonen av innvendingen, ikke en stråmann. Svar så på den. Det viser at standpunktet ditt tåler motstand.
Avslutning: gjenta standpunktet i skjerpet form, og be om noe konkret — en handling, en holdningsendring, en beslutning.
Identifiser påstanden og belegget: hva hevdes, og hva støtter det? Finn den skjulte hjemmelen — den underforståtte antakelsen som må være sann for at belegget skal støtte påstanden. Kartlegg fordelingen av etos, logos og patos, og vurder om balansen passer saken. Se etter argumentasjonsfeil: stråmann, glidende skråplan, personangrep, falskt dilemma. Og vurder motargumentbehandlingen: er motstanderen gjengitt rettferdig?
Uten belegg: «Mobilforbud i skolen er en dårlig idé. Elever må lære å håndtere teknologi, ikke skjermes fra den.»
Med belegg og motargument: «Mobilforbud løser feil problem. Skoler som har innført forbud, rapporterer roligere friminutt — det er reelt, og det skal ikke bagatelliseres. Men konsentrasjonsproblemene følger elevene hjem, der ingen regel gjelder. Forbudet flytter altså symptomet ut av lærerens synsfelt uten å røre årsaken. Skal skolen faktisk hjelpe, må den lære elevene å styre oppmerksomheten sin — og det krever at mobilen er til stede mens de øver.»
Den andre versjonen gjør tre ting den første ikke gjør: den innrømmer motpartens beste poeng, den forklarer hvorfor innrømmelsen ikke er nok, og den ender i et krav om noe konkret. Det er den strukturen sensor leter etter.