Hva er en anmeldelse? En anmeldelse er en vurderende tekst om et verk — en bok, en film, en konsert, et spill, en forestilling. Den skal gjøre to ting samtidig: beskrive hva verket er, og felle en dom over det. Det er kombinasjonen som er sjangeren. Ren beskrivelse blir referat; ren dom blir en påstand ingen har…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
En anmeldelse er en vurderende tekst om et verk — en bok, en film, en konsert, et spill, en forestilling. Den skal gjøre to ting samtidig: beskrive hva verket er, og felle en dom over det. Det er kombinasjonen som er sjangeren. Ren beskrivelse blir referat; ren dom blir en påstand ingen har grunn til å tro på.
Anmeldelsen har alltid en dobbelt leser: den som ikke har sett verket og lurer på om det er verdt tiden, og den som har sett det og vil vite om anmelderen så det samme som dem.
Ingress: antyd dommen med én gang. Leseren skal ikke måtte lete etter konklusjonen i siste avsnitt.
Presentasjon: hva slags verk, av hvem, om hva. Kort — dette er ikke poenget.
Analyse: tyngdepunktet. Ta for deg to eller tre sider ved verket: språk, komposisjon, skuespill, troverdighet, tempo. For hver: hva forsøkes, og lykkes det?
Dom: samle vurderingen og si hvem verket passer for. «Ikke bra» er lite nyttig; «for treg for den som vil ha spenning, men presis for den som liker karakterstudier» er brukbart.
Skill mellom beskrivelse og vurdering — hvor mye av teksten er hva, og hva sier fordelingen? Se på begrunnelsene: hviler dommen på verket eller på anmelderens forventninger? Undersøk ordvalget: hvilke adjektiver bærer vurderingen? Kartlegg hvilken målestokk som brukes, og om den er rimelig for sjangeren. Og legg merke til hvem anmeldelsen skrives for.
Ubegrunnet: «Filmen var kjedelig. Det skjedde ingenting, og skuespillet var dårlig. Jeg vil ikke anbefale den.»
Begrunnet: «Filmen tar seg god tid, og det er både dens styrke og dens problem. De lange scenene rundt kjøkkenbordet lar oss se hvordan familien unngår hverandres blikk, og der er den presis. Men når samme grep gjentas i tredje akt, uten at noe har endret seg, blir tålmodigheten en påkjenning framfor en invitasjon. Hovedrolleinnehaveren spiller tilbakeholdent — for tilbakeholdent til at vi forstår hva hun bestemmer seg for i sluttscenen.»
Den andre versjonen feller samme dom, men leseren kan være uenig på et opplyst grunnlag. Legg merke til innrømmelsen: anmelderen sier hva som faktisk virker før hun sier hva som ikke gjør det. Det er grepet som gjør kritikk troverdig.