Dykk inn i historien, lingvistikken og samfunnsrollen til Bokmål og Nynorsk. Forstå de viktigste forskjellene og hvorfor de beriker det norske språket.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-08
Norge er unikt i verdenssammenheng med sine to offisielle skriftspråk: Bokmål og Nynorsk. Dette språklige mangfoldet er en kilde til både stolthet og diskusjon, og det preger alt fra skolepensum og offentlig kommunikasjon til litteratur og medier. For mange, spesielt unge studenter i VG1–VG3 og voksne i videreutdanning, kan det virke forvirrende. Hvorfor har vi to skriftspråk? Hva er egentlig de viktigste forskjellene, og hvilken betydning har de i det moderne Norge?
I denne artikkelen skal vi dykke ned i historien, lingvistikken og samfunnsrollen til Bokmål og Nynorsk. Målet er å gi deg en grundig forståelse som ikke bare avklarer forskjellene, men også belyser verdien av denne språklige toenigheten. Enten du skal forberede deg til norsk eksamen, ønsker å lære norsk, eller bare er nysgjerrig, er dette guiden for deg.
For å forstå dagens situasjon må vi starte med historien. Norges vei til to skriftspråk er tett knyttet til landets politiske og kulturelle utvikling.
Etter fire hundre år i union med Danmark var Norge preget av dansk kultur og språk. Skriftspråket i Norge var i stor grad dansk, selv om uttalen og det talte språket blant folk flest var norsk. På 1800-tallet, etter bruddet med Danmark i 1814 og unionen med Sverige, oppsto en debatt om hva Norges skriftspråk skulle være. Noen, som forfatteren og språkforskeren Knud Knudsen, mente at man burde fornorske det danske skriftspråket gradvis, basert på dannet dagligtale i byene. Denne bevegelsen la grunnlaget for det vi i dag kjenner som Bokmål (opprinnelig riksmål).
Samtidig argumenterte en annen språkreformator, Ivar Aasen, for en mer radikal løsning. Aasen, som var autodidakt og drev med omfattende dialektforskning rundt om i landet, mente at Norge trengte et helt nytt skriftspråk basert på de norske dialektene. Han mente disse dialektene representerte en ubrutt linje fra gammelnorsk og bar preg av en «renere» norskhet, fri fra dansk innflytelse. Hans verk, som Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850), la fundamentet for Nynorsk (opprinnelig landsmål).
Fremveksten av to parallelle skriftspråk førte til en langvarig og ofte intens «språkstrid». På midten av 1900-tallet forsøkte politikerne å forene de to målformene gjennom en såkalt «samnorskpolitikk». Tanken var å smelte sammen elementer fra Bokmål og Nynorsk for å skape ett felles norsk skriftspråk. Dette møtte imidlertid sterk motstand fra begge sider og ble til slutt forlatt. I dag lever Bokmål og Nynorsk side om side, med hver sin egenart og funksjon i det norske samfunnet.
Når vi snakker om forskjeller mellom Bokmål og Nynorsk, er det flere nivåer vi må se på: rettskriving, grammatikk og ordforråd.
Den mest umiddelbare forskjellen man legger merke til, er rettskrivingen. Nynorsk har ofte en mer konsekvent fonologisk rettskriving, der ord skrives mer slik de uttales i mange dialekter. Bokmål har en rettskriving som fortsatt bærer preg av sin danske fortid, selv om den er kraftig fornorsket.
Grammatikken har også markante forskjeller, spesielt når det gjelder bøyning av substantiver, verb og adjektiver.
SubstantiverEn av de mest fremtredende forskjellene er bruken av kjønn. Bokmål opererer primært med to kjønn (felleskjønn og intetkjønn), selv om mange ord også kan bøyes i tre kjønn (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn) som et valgfritt alternativ, spesielt i tradisjonell bokmål. Nynorsk har et konsekvent tre-kjønnssystem (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn).
Verbene bøyes også ulikt, spesielt i presens og preteritum.
Bøyning av adjektiver følger også ulike mønstre, spesielt i bestemt form og flertall.
Selv om Bokmål og Nynorsk deler en stor del av ordforrådet, finnes det mange ord der de foretrekker ulike varianter. Nynorsk har ofte ord som ligger nærmere dialektene, mens Bokmål har beholdt flere ord med dansk eller lavtysk opprinnelse.
Disse forskjellene er ikke alltid absolutte; mange ord er valgfrie eller finnes i begge målformer. Men de gir en distinkt «smak» til hver målform.
Både Bokmål og Nynorsk har gjennomgått flere rettskrivingsreformer, som ofte har innført en viss grad av valgfrihet. Dette betyr at det for mange ord finnes flere godkjente skrivemåter. Tradisjonelt snakker man om «hovedformer» og «sideformer» i Bokmål, der hovedformene er de mest offisielt anbefalte. I Nynorsk er det også en del valgfrihet, men ofte med en klarere retning mot de mer dialektnære formene.
“Språk er ikke bare et kommunikasjonsmiddel; det er også en bærer av kultur, identitet og historie. De to skriftspråkene våre er et levende bevis på Norges rike kulturarv.”
Tross de språklige forskjellene, er begge målformene fullverdige og likeverdige skriftspråk i Norge. Deres eksistens er et fundament for kulturelt mangfold og regional identitet.
Alle elever i Norge møter begge målformene i skolen. Elever i grunnskolen og videregående opplæring har sidemålsundervisning, der de lærer å lese og skrive den målformen som ikke er deres hovedmål. Dette er en viktig del av pensum for eksempelvis norskprøven og den avsluttende eksamen i norsk. For mange er dette en utfordring, men det er også en unik mulighet til å utvikle en dypere forståelse for språkets struktur og variabilitet.
Som studenter i VG1–VG3 vil dere forvente å kunne uttrykke dere godt i både hovedmål og sidemål, samt å analysere tekster skrevet på begge målformer. Dette innebærer å gjenkjenne de typiske trekkene og å kunne oversette mellom dem i tankene.
Offentlige etater er pålagt å betjene befolkningen på både Bokmål og Nynorsk. Dette kalles språklig likestilling. Det betyr at offisielle dokumenter, nettsider og informasjon skal være tilgjengelig på begge målformer. NRK, statskanalen, har også et særskilt ansvar for å fremme og bruke begge språkene. Dette bidrar til å holde begge målformene levende og synlige i hverdagen.
Norsk litteratur er rik og mangfoldig, med fremragende forfattere som skriver på både Bokmål og Nynorsk. Fra Tarjei Vesaas og Olav H. Hauge på Nynorsk, til Henrik Ibsen og Knut Hamsun (samt mange moderne forfattere) på Bokmål. Denne dualiteten beriker den nasjonale kulturarven og gir lesere tilgang til ulike språklige uttrykk og perspektiver. …