I Norge finnes det tre nødnumre som det er lurt å kunne utenat. 110 er brannvesenet, og det ringer du ved brann eller akutt fare. 112 er politiet, som du kontakter ved ulykker, vold eller andre alvorlige hendelser. 113 er medisinsk nødtelefon, og det bruker du når liv og helse står på spill, altså ved akutt og…
I Norge finnes det tre nødnumre som det er lurt å kunne utenat. 110 er brannvesenet, og det ringer du ved brann eller akutt fare. 112 er politiet, som du kontakter ved ulykker, vold eller andre alvorlige hendelser. 113 er medisinsk nødtelefon, og det bruker du når liv og helse står på spill, altså ved akutt og livstruende sykdom eller skade. I tillegg har vi 116117, som er nummeret til legevakten når det haster, men ikke er direkte livstruende. Disse fire numrene dekker de aller fleste krisene du kan komme opp i.
Det som ofte er vanskeligst, er å vurdere hvor alvorlig en situasjon egentlig er. Mange nøler fordi de er redde for å overdrive eller bry noen i unødvendig. En god hovedregel er likevel at du heller bør ringe én gang for mye enn én gang for lite. Personen som svarer, er trent til å stille de riktige spørsmålene og avgjøre om det trengs ambulanse. Du trenger altså ikke å være sikker selv – du må bare ringe, så hjelper de deg med vurderingen.
Når du først har ringt, er det avgjørende å holde seg så rolig som mulig. Snakk tydelig, svar på det du blir spurt om, og ikke legg på før du har fått beskjed om det. Det kan føles uvant å vente på linjen, men operatøren kan gi deg viktige instruksjoner mens dere venter på hjelp, for eksempel om hvordan du skal legge personen eller starte enkel førstehjelp.
Til slutt er det verdt å huske at riktig adresse kan være helt avgjørende. Hjelpen kan rett og slett ikke komme fram hvis ingen vet hvor du befinner deg. Bor du et nytt sted, eller er du ute i naturen, bør du derfor gjøre deg kjent med hvor du er, slik at du raskt kan forklare det dersom det blir nødvendig. Et par minutter spart kan i verste fall være forskjellen på liv og død.