Høytider sier ofte mye om et samfunns historie, verdier og sammensetning, og Norge er intet unntak. Mange av de tradisjonelle markeringene, slik som jul og påske, springer ut av en kristen kulturarv, samtidig som de i dag feires av store grupper på en måte som er like mye sosial og kulturell som religiøs. Parallelt…
Høytider sier ofte mye om et samfunns historie, verdier og sammensetning, og Norge er intet unntak. Mange av de tradisjonelle markeringene, slik som jul og påske, springer ut av en kristen kulturarv, samtidig som de i dag feires av store grupper på en måte som er like mye sosial og kulturell som religiøs. Parallelt med dette har innvandring gjort samfunnet langt mer sammensatt, slik at høytider som id og diwali nå er en selvsagt del av det norske året. Dette mangfoldet utfordrer forestillingen om at det finnes bare én måte å feire på.
Et særtrekk ved den norske feiringskulturen er hvordan nasjonaldagen 17. mai fungerer som en samlende markering. Dagen feirer grunnloven, men den har samtidig utviklet seg til en folkefest der barnetog og flagg står i sentrum, framfor militær maktdemonstrasjon. Det interessante er at feiringen i prinsippet er åpen for alle som bor i landet, uavhengig av opprinnelse, og at deltakelse ofte oppleves som et skritt mot tilhørighet. For mange med innvandrerbakgrunn blir nettopp denne dagen et konkret uttrykk for å høre til i fellesskapet. Slik blir en historisk markering også en arena for samtidens mangfold.
Når man ser nærmere på de ulike høytidene, trer noen fellestrekk tydelig fram, til tross for at de har svært forskjellig opphav. De fleste handler om samhold, om å samles rundt måltider og om å vie tid til menneskene man står nær. Denne underliggende likheten åpner for at høytider kan bli en arena for gjensidig nysgjerrighet, der man både deler egne tradisjoner og lærer om andres. I et mangfoldig samfunn ligger det en betydelig verdi i å møte slike markeringer med åpenhet framfor med skepsis, fordi kunnskap om hverandres feiringer ofte bygger ned avstand. På den måten kan høytider, enten de er aldri så ulike i form, fungere som broer snarere enn som skiller mellom mennesker.