Mot slutten av 1800-tallet opplevde litteraturen et tydelig skifte. Etter flere tiår med realistiske og samfunnskritiske tekster vokste det fram en ny interesse for følelser, mystikk og menneskets indre liv. Symbolismen og nyromantikken ble litterære retninger som søkte bort fra det konkrete og synl
Mot slutten av 1800-tallet opplevde litteraturen et tydelig skifte. Etter flere tiår med realistiske og samfunnskritiske tekster vokste det fram en ny interesse for følelser, mystikk og menneskets indre liv. Symbolismen og nyromantikken ble litterære retninger som søkte bort fra det konkrete og synlige, og inn mot det drømmeaktige, stemningsfulle og uforklarlige.
I stedet for å beskrive samfunnet på en objektiv måte, ønsket forfatterne å uttrykke stemninger, lengsel og indre erfaringer. Naturen fikk ny betydning, og symboler ble brukt for å formidle følelser som ikke kunne forklares direkte. Derfor regnes symbolismen og nyromantikken som viktige overgangsperioder mellom realismen og modernismen.
Disse retningene fikk stor betydning både i europeisk og norsk litteratur. Forfattere som Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Vilhelm Krag utviklet et nytt litterært språk som la større vekt på psykologi, sanseinntrykk og subjektive opplevelser. Sporene etter denne litteraturen finnes fortsatt i moderne poesi, romaner og kunst.
Kort om perioden og forfatterne
Symbolismen og nyromantikken vokste fram i Europa på slutten av 1800-tallet, særlig i perioden mellom 1890 og 1905. Retningene oppsto som en reaksjon mot realismen og naturalismen, som hadde dominert litteraturen tidligere i århundret.
Realistiske forfattere ønsket å avsløre samfunnsproblemer og skildre virkeligheten så objektivt som mulig. Mange unge forfattere opplevde imidlertid at denne litteraturen ble for opptatt av ytre forhold. De ønsket i stedet å utforske menneskets indre verden.
I Frankrike utviklet symbolistiske poeter som Charles Baudelaire, Arthur Rimbaud og Stéphane Mallarmé en ny måte å skrive på. De mente at kunsten ikke skulle forklare verden direkte, men antyde og skape stemninger gjennom symboler og musikalsk språk.
I Norge ble nyromantikken særlig viktig. Den bygde videre på romantikkens interesse for følelser og natur, men hadde samtidig et mørkere og mer moderne preg. Forfatterne skildret ofte ensomhet, angst og fremmedfølelse.
Nyromantikken flyttet oppmerksomheten fra samfunnet til menneskesinnet.
Knut Hamsun ble en sentral skikkelse i denne utviklingen. Romanen Sult fra 1890 regnes som et gjennombrudd for den psykologiske litteraturen i Norge. Sigbjørn Obstfelder introduserte samtidig en ny form for modernistisk poesi med dikt som uttrykte uro og fremmedgjøring.
Perioden var også preget av store samfunnsendringer. Industrialisering, urbanisering og vitenskapelig utvikling skapte både optimisme og usikkerhet. Mange mennesker opplevde at gamle verdier og religiøse forklaringer mistet kraft. Dette bidro til litteraturens interesse for det mystiske og eksistensielle.
Sammendrag av typiske handlinger og motiver
I symbolismen og nyromantikken er handlingen ofte mindre viktig enn stemningen og de indre opplevelsene. Tekstene følger sjelden tradisjonelle handlingsmønstre med tydelig konflikt og løsning.
I Knut Hamsuns Sult følger vi en navnløs forfatter som vandrer rundt i Kristiania mens han sulter og gradvis mister kontrollen over tankene sine. Romanen handler ikke først og fremst om ytre hendelser, men om hvordan hovedpersonen opplever verden psykisk og følelsesmessig. …