Naturalismen gjorde litteraturen mørkere, skarpere og mer ubarmhjertig. I stedet for å vise mennesket som fritt og moralsk selvstendig, undersøkte naturalistene hvordan arv, miljø, fattigdom, kjønn og samfunnsmakt kunne forme et liv før mennesket selv rakk å velge.
Naturalismen gjorde litteraturen mørkere, skarpere og mer ubarmhjertig. I stedet for å vise mennesket som fritt og moralsk selvstendig, undersøkte naturalistene hvordan arv, miljø, fattigdom, kjønn og samfunnsmakt kunne forme et liv før mennesket selv rakk å velge.
Retningen vokste frem i siste del av 1800-tallet og henger tett sammen med realismen, men naturalismen går lenger. Der realistene ofte ville avsløre samfunnsproblemer for å skape reform, viste naturalistene hvor vanskelig det var å bryte ut av de kreftene som styrte mennesket. I norsk litteratur ser vi dette tydelig hos forfattere som Amalie Skram, Christian Krohg, Alexander Kielland og Arne Garborg.
Innledning
Naturalismen i norsk litteratur oppstod i en tid preget av urbanisering, klasseskiller, fattigdom, nye vitenskapelige teorier og debatt om moral. Industrialiseringen endret samfunnet, og mange mennesker levde under harde vilkår i byene. Litteraturen begynte å rette blikket mot dem som tidligere sjelden hadde fått være hovedpersoner: prostituerte, fattige arbeidere, syke, alkoholikere, ugifte mødre og mennesker nederst i samfunnshierarkiet.
For naturalistene var ikke litteraturen først og fremst et sted for skjønnhet eller idealer. Den skulle undersøke virkeligheten slik den faktisk kunne oppleves, også når virkeligheten var brutal. Et naturalistisk verk kan derfor føles nesten klinisk: Forfatteren viser mennesket som et resultat av krefter det ikke fullt ut kontrollerer. Slik blir naturalismen en litterær retning der medfølelse og avsløring ofte går hånd i hånd.
Naturalismen spør ikke bare hva mennesket gjør, men hvorfor mennesket nesten ikke kunne ha handlet annerledes.
Hva er naturalismen?
Naturalismen er en litterær retning fra siste del av 1800-tallet. Den bygger videre på realismen, men har et mer pessimistisk menneskesyn. Realismen ville vise samfunnet slik det var, mens naturalismen i tillegg ville forklare hvorfor mennesket ble som det ble. Den forklaringen fant naturalistene særlig i arv og miljø.
Arv betyr de biologiske og familiemessige forutsetningene et menneske fødes med. Miljø betyr de sosiale, økonomiske og kulturelle omgivelsene personen vokser opp i. Hvis en romanperson er født inn i fattigdom, med sykdom, alkoholmisbruk eller sosial skam i familien, vil naturalismen ofte vise hvordan dette preger hele livsløpet. Personen får ikke en nøytral start.
Et konkret eksempel er Amalie Skrams romaner om Hellemyrsfolket. Der følger leseren flere generasjoner, og fattigdom, skam, alkohol og sosial arv forplanter seg fra foreldre til barn. Det enkelte mennesket kan ønske seg et bedre liv, men fortiden virker som en tyngde som stadig trekker personen tilbake. Dette er kjernen i naturalistisk tenkning.
Naturalismen er også påvirket av vitenskapelige strømninger på 1800-tallet. Charles Darwins utviklingslære, moderne medisin, psykologi og samfunnsvitenskap bidro til et nytt syn på mennesket. Mennesket ble ikke bare sett som en sjel med fri vilje, men som en kropp, en organisme og et sosialt produkt. Litteraturen begynte derfor å ligne en undersøkelse av menneskelige livsvilkår. …