Folkediktning og folkeeventyr er blant de eldste fortellertradisjonene i Norge. Gjennom muntlige historier om troll, konger, fattiggutter og overnaturlige krefter ble erfaringer, verdier og forestillinger ført videre fra generasjon til generasjon. Selv i moderne litteratur og populærkultur lever spo
Folkediktning og folkeeventyr er blant de eldste fortellertradisjonene i Norge. Gjennom muntlige historier om troll, konger, fattiggutter og overnaturlige krefter ble erfaringer, verdier og forestillinger ført videre fra generasjon til generasjon. Selv i moderne litteratur og populærkultur lever sporene etter disse fortellingene videre.
Den norske folkediktningen vokste fram lenge før bøker og aviser ble vanlige. Historiene ble fortalt rundt ildsteder, på gårder og under lange arbeidsdager. Fortellerne husket handlingen gjennom faste mønstre, gjentakelser og symboler, og derfor fikk eventyrene et formspråk som både var enkelt å huske og rikt på betydning.
I dag leses folkeeventyr ofte som barnefortellinger, men opprinnelig var de langt mer enn underholdning. De uttrykte frykt, håp, moral og menneskesyn i en tid der muntlig tradisjon var den viktigste måten å bevare kultur på. Derfor er folkediktning også en nøkkel til å forstå norsk litteraturhistorie og norsk identitet.
Kort om verket og forfatterne
Når vi snakker om norske folkeeventyr, er navnene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe sentrale. På midten av 1800-tallet reiste de rundt i Norge og samlet inn muntlige fortellinger fra bygder og lokalsamfunn. Resultatet ble samlingene Norske Folkeeventyr, som fikk enorm betydning for norsk kultur.
Eventyrene de samlet inn, hadde eksistert lenge før de ble skrevet ned. Mange av historiene hadde vandret mellom generasjoner i flere hundre år. Fortellingene forandret seg litt hver gang de ble fortalt, og derfor finnes det ofte flere versjoner av samme eventyr.
Asbjørnsen og Moe skrev ikke eventyrene helt ordrett slik de hørte dem. De bearbeidet språket og ga fortellingene en litterær form. Likevel forsøkte de å bevare den muntlige tonen og rytmen som kjennetegnet folkediktningen.
Folkeeventyrene ble ikke skapt av én forfatter. De ble formet av et helt folk gjennom muntlig tradisjon.
Innsamlingsarbeidet deres skjedde i perioden som kalles nasjonalromantikken. Etter 1814 ønsket mange å bygge en tydelig norsk identitet, og folkekulturen ble sett på som noe ekte og nasjonalt. Eventyrene ble derfor viktige symboler på norsk kulturarv.
Folkeeventyr er bare én del av folkediktningen. Begrepet omfatter også sagn, myter, viser og ordtak. Likevel er eventyrene den mest kjente sjangeren, særlig fordi de kombinerer fantasi, humor og tydelige fortellermønstre.
Sammendrag av handlingen
Folkeeventyr følger ofte et bestemt handlingsmønster. Historien starter gjerne med en enkel situasjon: en fattig gutt, en prinsesse i nød eller en bonde som møter en utfordring. Hovedpersonen må deretter gjennom prøvelser før han eller hun til slutt lykkes.
I eventyret Askeladden som kappåt med trollet møter vi den yngste sønnen i en familie. De eldre brødrene framstår som sterke og flinke, mens Askeladden virker lat og ubetydelig. Likevel er det han som klarer å lure trollet gjennom klokskap og oppfinnsomhet.
I De tre bukkene Bruse må tre geitebukker komme seg over en bro for å nå setra. Under broen bor et troll som vil spise dem. De to minste bukkene klarer å lure trollet ved å love at en større bukk kommer senere. Til slutt kommer den største bukken og stanger trollet i hjel. …