Bjørn Hatterud: Mot normalt (utdrag)

Bjørn Hatterud: Mot normalt (utdrag)

Bjørn Hatteruds selvbiografi Mot normalt, utgitt i 2020, er et markant verk innenfor norsk samtidslitteratur som med enestående åpenhet og intellektuell skarphet utforsker temaer som utenforskap, identitet, kropp og normkritikk. Gjennom en unik kombinasjon av personlige fortellinger og essayistiske refleksjoner gir Hatterud leseren et dypt innsiktsfullt blikk på det å vokse opp som skeiv og funksjonshemmet i et ruralt miljø. Verket utfordrer etablerte forestillinger om hva som er «normalt» og inviterer til en radikal revurdering av samfunnets strukturer, med en klar tese om at mangfoldet i menneskelig erfaring er en ubetinget styrke.

Denne analysen vil grundig undersøke Mot normalt med utgangspunkt i et utdrag, men for å gi verket full rettferdighet, vil vi trekke på sentrale elementer fra hele boken. Vi vil se på forfatterens stilistiske valg, verkets tematikk, dets plass i samtidslitteraturen og ikke minst budskapet som utfordrer normer og fremmer aksept for annerledeshet.

Tittel:Mot normalt
Forfatter: Bjørn Hatterud
Utgivelsesår: 2020
Sjanger: Selvbiografisk essay, autofiksjon, sakprosa
Temaer: Utenforskap, identitet, kropp, funksjonsnedsettelse, skeivhet, normkritikk, klasse, kunst, oppvekst.
Utmerkelser: Kritikerprisen for beste sakprosabok (2020)

Om forfatteren og verket

Bjørn Hatterud (f. 1977) er en profilert og betydningsfull skikkelse i norsk kulturliv, kjent som essayist, kurator, kritiker og musiker. Hans virke strekker seg over flere kunstfelt, hvor han konsekvent utforsker grensesnittene mellom kunst, samfunn og personlig identitet. Hatteruds arbeid kjennetegnes av en kompromissløs holdning til egenart og en kritisk tilnærming til samfunnets ujevne maktdistribusjon og normsettende mekanismer. Med Mot normalt trer han frem som en sterk og tydelig stemme i den selvbiografiske sjangeren, hvor han deler sin egen historie om oppvekst i Brumunddal, en liten bygd i Innlandet.

Boken, som ble tildelt den prestisjetunge Kritikerprisen i 2020 for beste sakprosabok, har blitt hyllet for sin ærlighet, sin intellektuelle dybde og sin unike evne til å sette individuelle erfaringer inn i en bredere samfunnskontekst. Den belyser på en sår og innsiktsfull måte kompleksiteten i det å navigere en verden som ikke alltid er tilrettelagt for eller anerkjenner «det avvikende». Hatterud bruker sin egen kropp, sin historie og sine erfaringer som et prisme for å analysere og kritisere samfunnets hegemoniske forestillinger om normalitet.

Før Mot normalt hadde Hatterud allerede etablert seg som en fremtredende stemme gjennom sine essays og artikler i ulike tidsskrifter og aviser, ofte med fokus på musikk, kunst og samfunn. Han har en mastergrad i kunsthistorie, noe som også preger den analyserende og reflekterende tonen i boken. Mot normalt representerer et foreløpig høydepunkt i hans forfatterskap, hvor den personlige fortellingen får en formidabel slagkraft gjennom den essayistiske rammen. Verket er blitt en referanse for diskusjoner om mangfold, inkludering og normkritikk i Norge.

Historisk og litterær kontekst

Mot normalt er dypt forankret i og et fremragende eksempel på samtidslitteraturen, en litterær periode som kan dateres fra slutten av 1900-tallet og frem til i dag. Denne perioden kjennetegnes av et sterkt fokus på identitetspolitikk, subjektiv erfaring, mangfold og utforskningen av personlige fortellinger, ofte med et kritisk blikk på samfunnets maktstrukturer. Samtidslitteraturen har en tendens til å gi stemme til marginaliserte grupper og utfordre hegemoniske fortellinger som har dominert tidligere litterære epoker.

Sjangeren selvbiografisk essayprosa, som Mot normalt representerer, er særlig fremtredende i samtiden. Denne sjangeren tillater forfattere å smelte sammen personlig erfaring med intellektuell refleksjon, ofte med et eksplisitt kritisk samfunnsengasjement. I stedet for tradisjonelle fiksjonsverk ser vi en økende interesse for non-fiction og autofiksjon, der skillet mellom virkelighet og diktning ofte viskes ut, eller der forfatteren selv er den sentrale figuren i fortellingen. Denne tendensen er en del av en bredere kulturell bevegelse som verdsetter autentisitet, personlig vitnesbyrd og en mer transparent relasjon mellom forfatter og leser. Du kan lære mer om denne perioden i artikkelen om samtidslitteratur.

Kjennetegn ved samtidslitteraturen som kommer tydelig frem i Hatteruds verk inkluderer:

• Identitetspolitikk: En sterk interesse for hvordan ulike identitetsmarkører (som funksjonsnedsettelse, seksuell legning, kjønn, etnisitet, sosial bakgrunn) former individets erfaringer og posisjon i samfunnet. Mot normalt bidrar aktivt til denne diskusjonen ved å synliggjøre erfaringene til en skeiv og funksjonshemmet person som også identifiserer seg med en arbeiderklassebakgrunn.
• Mangfold og inkludering: Litteraturen utforsker et bredt spekter av menneskelige erfaringer og perspektiver, med et mål om å fremme forståelse og aksept for ulikheter. Hatterud understreker viktigheten av å anerkjenne og verdsette det mangfoldet som finnes utenfor «normalen» og stiller spørsmål ved hvilke kropper og liv som får verdi i samfunnet.
• Personlige fortellinger og det selvbiografiske: Det legges stor vekt på individuelle livshistorier som et middel til å utforske universelle temaer eller kommentere samfunnet. Hatteruds personlige vitnesbyrd er ikke bare en fortelling om ham selv, men en fortelling som resonnerer med mange som har følt seg annerledes, marginalisert eller misforstått.
• Normkritikk: En vilje til å stille spørsmål ved etablerte normer og strukturer, og avsløre hvordan disse kan være ekskluderende eller begrensende. Verket er en direkte kritikk av et normativt samfunnssyn som usynliggjør eller patologiserer det som avviker fra den snevre definisjonen av «normal».
• Hybridformer og sjangerblanding: Samtidslitteraturen eksperimenterer ofte med sjangere, noe som gjør at selvbiografien og essayet flyter sømløst sammen i Mot normalt, og skaper en tekst som er både personlig og intellektuelt utfordrende.

Sjanger

Mot normalt kan karakteriseres som en selvbiografisk essaybok eller personlig sakprosa. Den tilhører den delen av litteraturen som kalles «non-fiction» eller sakprosa, men den er langt fra en tradisjonell fagbok. I stedet blander den sjangertrekk fra den klassiske selvbiografien, det personlige essayet, og elementer som kan minne om autofiksjon, selv om forfatteren selv bekrefter at hendelsene er sanne.

Som selvbiografi forteller boken om forfatterens eget liv, med fokus på hans oppvekst, erfaringer med funksjonsnedsettelse, skeiv identitet og møter med samfunnets normer. Denne sjangeren gir teksten en sterk autentisitet og nærhet, der leseren inviteres inn i forfatterens private sfære. Den personlige fortellerstemmen er essensiell for bokens patos og troverdighet.

De essayistiske trekkene er imidlertid like fremtredende. Hatterud nøyer seg ikke med å gjenfortelle; han reflekterer, analyserer, drøfter og generaliserer fra sine egne erfaringer. Han tar tak i begreper som «normalitet», «kropp», «identitet», «klasse» og «smak», og belyser dem fra ulike vinkler, ofte med referanser til kunst, filosofi og sosiologi. Dette gir boken en intellektuell dybde som løfter den utover det rent personlige og plasserer den solid i den samfunnskritiske essaytradisjonen. Sjangerblandingen gjør at verket blir både rørende personlig og intellektuelt stimulerende, og den utnytter potensialet i begge sjangrene for å forsterke budskapet.

Sammendrag av handlingen

Mot normalt er ikke en roman med en stram, lineær handling, men snarere en samling av personlige fortellinger og essayistiske refleksjoner som sammen tegner et portrett av Bjørn Hatteruds oppvekst og liv i Brumunddal. Boken er kronologisk organisert, men tar seg friheter til å bevege seg frem og tilbake i tid og til å dvele ved spesifikke hendelser eller temaer som utgangspunkt for bredere drøftinger.

Fortellingen starter med Hatteruds barndom, preget av en medfødt funksjonsnedsettelse som manifesterer seg i bevegelsesvansker og en annerledes kropp. Han beskriver detaljert de fysiske utfordringene, sykehusopphold og den vedvarende følelsen av å være «annerledes» i et homogent bygdemiljø. Parallelt med skildringene av fysiske begrensninger, utforsker han den dyptgripende følelsen av å ikke passe inn sosialt og kulturelt – en opplevelse av utenforskap som preger både barndom og ungdom. Dette inkluderer erfaringer med mobbing, ensomhet og kampen for å finne sin plass. …