Denne analysen av Matias Faldbakkens 'Vi er fem' (utdrag) utforsker den indre splittelsen til tenåringen Tormod, som kjemper mellom sin pliktoppfyllende natur og en destruktiv, rusfremkalt side.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-15
Matias Faldbakken (født 1973) er en anerkjent norsk forfatter og billedkunstner som har markert seg med en særegen stil som ofte blander det rå, det absurde, det intellektuelle og det dypt menneskelige. Romanen Vi er fem fra 2019 har høstet lovord for sin mørke humor, sin språklige originalitet og sin utforskning av temaer som identitet, materialitet og destruktivitet. I dette utdraget presenteres vi for tenåringsgutten Tormod, som kjemper med en dramatisk indre splittelse mellom sin pliktoppfyllende natur og en impulsiv, destruktiv side som forsterkes under påvirkning av alkohol. Gjennom en fortellerstil som låner elementer fra sagn og myter, gir Faldbakken fortellingen en tidløs og allmenngyldig dimensjon til tross for dens moderne tematikk. Denne analysen vil utforske hvordan Faldbakken benytter seg av karaktertegning, språklige virkemidler og symbolikk for å skildre Tormods indre konflikt og dens bredere implikasjoner for samfunnet og den menneskelige natur.
Matias Faldbakken er født i 1973 og er sønn av den kjente forfatteren Knut Faldbakken. Han er en markant skikkelse i norsk kulturliv, kjent ikke bare som forfatter, men også som billedkunstner under pseudonymet Matias Faldbakken, og tidligere som The Artist Formerly Known as Matias Faldbakken . Hans kunstneriske virke strekker seg over ulike medier, inkludert installasjon, video og skulptur, ofte med en konseptuell og provoserende tilnærming. Dette tverrkunstneriske bakteppet preger også hans forfatterskap, som ofte utfordrer sjangerkonvensjoner og forventninger.
Faldbakken debuterte som forfatter i 2002 med romanen The Cocka Hola Company: Skandinavisk misantropi, som etablerte hans rykte som en kompromissløs og utfordrende stemme. Han har siden utgitt flere kritikerroste romaner, inkludert Klassen (2006) og Vi er fem (2019). Vi er fem representerer en utvikling i hans forfatterskap. Mens tidligere verk ofte var preget av aggressivitet, samfunnskritikk og en mer «punk»-estetikk, viser Vi er fem en større grad av varme og en mer tradisjonell fortellerglede, uten at det går på bekostning av hans karakteristiske mørke humor og intellektuelle dybde. Romanen vant Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur i 2019, noe som bekreftet dens posisjon som et viktig bidrag til norsk litteratur.
Vi er fem kan sees i lys av flere litterære tradisjoner og samtidige strømninger. Faldbakkens lek med språk og sjanger plasserer ham i en modernistisk og postmodernistisk kontekst, hvor intertekstualitet og metarefleksjon ofte står sentralt. Romanens bruk av elementer fra sagn, eventyr og myter, samt en «magisk realisme»-aktig tilnærming til et alminnelig norsk miljø, knytter den til en bredere nordisk fortellertradisjon som kombinerer det hverdagslige med det fantastiske.
Tematisk sett berører romanen, og spesielt dette utdraget, universelle spørsmål om dualitet, identitet og driftenes makt, som har røtter i klassisk litteratur fra antikken til romantikken og psykoanalysen. I en samtidig kontekst reflekterer Tormods splittelse og søken etter identitet utfordringer som er høyst relevante for dagens ungdom, preget av et samfunn med et økende press om selvrealisering, samtidig som mange opplever retningsløshet og press fra sosiale medier og gruppekonformitet. Faldbakkens distinkte stemme og evne til å aktualisere eldgamle motiver i en moderne setting gjør Vi er fem til et verk som både er tidløst og dypt forankret i sin samtid.
Vi er fem er primært en roman, men den er sjangerhybrid og utfordrer de tradisjonelle grensene for hva en roman skal være. Den inneholder elementer av flere sjangre:
Disse sjangerblandingene gjør Vi er fem til en rik og kompleks tekst som appellerer til lesere på ulike nivåer, og som inviterer til grundig tekstanalyse. Den utradisjonelle tilnærmingen understreker Faldbakkens posisjon som en nyskapende stemme i norsk litteratur, som aktivt utforsker grensene for fortellermulighetene.
Utdraget fra Vi er fem introduserer oss for Tormod, en ung mann som til vanlig er kjent for sin pålitelighet og dyktighet som snekker. Han er en «kjernekar», arbeidsom og dedikert. Imidlertid har Tormod en mørkere side som vekkes til live når han drikker alkohol sammen med kameraten Espen.
Fortellingen skildrer Tormods dramatiske transformasjon under rusens innflytelse. Han går fra å være den ansvarlige Tormod til å bli et impulsivt og destruktivt «jeg» som forakter den edru versjonen av seg selv. Denne berusede Tormod, ansporet av Espen, utfører handlinger han senere angrer på eller ikke husker, noe som skaper en dyp indre splittelse. Jo mer han drikker, desto mer tar den destruktive siden over, og den edru Tormod må leve med konsekvensene av den berusedes handlinger, og får en stigende forakt for den personen han blir. Det hele kulminerer i en kamp mellom disse to «jeg-ene», hvor det edru selvet gradvis svekkes og den berusede personligheten truer med å ta permanent over. Utdraget viser denne akselererende nedadgående spiralen, hvor Tormods identitet blir et slagfelt mellom konstruksjon og destruksjon.
Utdraget er lineært komponert og følger Tormods utvikling og forfall over tid, men med en tydelig fokus på den indre konflikten. Det starter med å etablere Tormods «normale» tilstand og egenskaper, for så å gradvis introdusere og forsterke den destruktive siden som dukker opp under rus. Denne progressive forverringen skaper en spenningskurve som kulminerer i en erkjennelse av den dype splittelsen og forakten mellom Tormods to «jeg»-er. Strukturelt sett bygges utdraget opp rundt kontraster og en akselererende utvikling, som understreker den skjebnesvangre karakteren av Tormods valg.
Faldbakken benytter seg av en allvitende forteller som har full innsikt i Tormods tanker og følelser, og som kan observere karakteren både fra utsiden og innsiden. Dette gir leseren en dyp følelse av Tormods indre strid og ambivalens. Fortellerstemmen er imidlertid ikke nøytral; den er preget av en distinkt ironi og mørk humor, som skaper en underfundig tone. Fortelleren kommenterer og reflekterer over Tormods skjebne, ofte med en overlegen, nesten mytisk distanse, som om det var en eldgammel historie om menneskelig forfall som ble fortalt på nytt.
Språket veksler mellom direkte og indirekte tale, men med en overvekt av fortellerens stemme som skildrer Tormods indre opplevelser. Dette bidrar til å forsterke den psykologiske dybden og inviterer leseren til å reflektere over Tormods valg uten å ty til enkle fordømmelser. Den allvitende fortelleren tillater Faldbakken å få frem både Tormods subjektive opplevelser av rus og frihet, og de objektive, destruktive konsekvensene av disse handlingene.
Personskildringen i utdraget er fokusert på Tormod og hans indre kamp, men Espen fungerer som en viktig katalysator. …