Avkolonisering – fra kolonivelde til selvstendighet (1945–2000)

Kapittel 14: Avkolonisering – fra kolonivelde til selvstendighet (1945–2000)

Historie VGS – Komplett og dyptgående læremateriale | ifingo · 60 min lesing

📌 Kompetansemål (LK20)

Dette kapittelet gir deg et solid fundament for å mestre følgende kompetansemål fra læreplanen i historie:

Du skal kunne gjøre rede for hvordan koloniveldet ble avviklet etter 1945, drøfte de viktigste årsakene (svekkede kolonimakter, voksende nasjonalisme, FN og den kalde krigen) og konsekvensene (statsbygging, kunstige grenser, etniske konflikter og nykolonialisme). Du skal kunne sammenligne ulike frigjøringsveier – fra Gandhis ikke-vold til væpnet kamp – og vurdere hvordan kolonitiden fortsatt preger dagens verden. Du skal også kunne bruke og vurdere historiske kilder kritisk, med blikk for hvem som har produsert dem og hvilke perspektiver som mangler.

🧠 Tankekart: Avkolonisering

Introduksjon

Etter andre verdenskrig ble det europeiske kolonisystemet avviklet. Da FN ble opprettet i 1945, levde rundt 750 millioner mennesker – nesten en tredjedel av jordas befolkning – i kolonier. FNs grunnlagsdokument inneholdt et eget kapittel som skisserte en fredelig prosess mot selvstendighet. I dag er det i underkant av to millioner som lever i kolonier.

📌 Nøkkelbegrep

Avkolonisering er prosessen der kolonier ble selvstendige stater, særlig etter andre verdenskrig. Prosessen forløp svært forskjellig: fredelig forhandling i noen land, voldelige frigjøringskriger i andre.

Flere faktorer lå bak avkoloniseringen:

• Frigjøringsbevegelser i koloniene hadde lenge krevd selvstendighet
• Koloniene var dyre i drift, og de europeiske kolonimaktene var økonomisk svekket etter krigen
• Mange pekte på at friheten som var vunnet i 1945, også måtte gjelde for innfødte i koloniene
• Supermaktene USA og Sovjetunionen var begge prinsipielt motstandere av klassisk kolonialisme

Avviklingen forløp svært forskjellig: I de fleste tilfeller var det en gradvis, forhandlet prosess. I noen områder brukte geriljabevegelser vold. I enkelte tilfeller fortsatte kolonimaktene å blande seg inn i politikken til de nye statene.

Nord-Afrika og Midtøsten

Krigen i Algerie (1954–1962)

Frankrike og Storbritannia var de største kolonimaktene i Nord-Afrika og Midtøsten. Marokko og Tunisia rev seg løs i 1956, men Algerie var annerledes – der bodde det én million europeere, og både de og regjeringen i Paris hevdet at Algerie var en del av Frankrike.

📅 Viktige hendelser

• Sétif-massakren (1945): Under feiringen av krigens slutt skjøt en fransk politimann ned en algerier med det algeriske flagget. I urolighetene ble over 100 europeere drept. Franske kolonistyrker svarte med å massakrere tusenvis – anslagene varierer mellom 3 000 og 30 000
• FLN (Front de Libération Nationale) ble etablert i 1954 – plasserte bomber i kinoer og på kafeer, angrep gårdbrukere og brente husene deres
• Frankrike sendte 500 000 soldater som arresterte, torturerte og massakrerte tusenvis av arabiske innbyggere
• I 1962 ble det forhandlet fram en avtale. FLN gjorde det klart at det ikke ville være plass for europeere – nesten 1 million europeere forlot Algerie

Franz Fanon og voldens nødvendighet

👤 Sentral tenker

Franz Fanon (1925–1961) var psykiater fra Martinique. Hans hovedverk Jordens fordømte argumenterte for nødvendigheten av vold mot kolonimakten. Fanon mente at «den innfødte er omgitt av gode grunner for å begå mord» – sult, utkastelse og undertrykkelse. Verket ble en bibel for mange frigjøringsbevegelser verden over.

Israel–Palestina-konflikten

Bakgrunn og Balfour-erklæringen

Konflikten har dype historiske røtter. Nøkkelpunkter:

• 1880: Ca. 35 000 jøder bodde i Palestina. I 1923 var det rundt 90 000
• Balfour-erklæringen (1917): Britisk utenriksminister erklærte støtte til et «nasjonalhjem» for det jødiske folk i Palestina
• Britene og franskmennene drev dobbeltspill – lovet araberne selvstendighet mot å kjempe mot Det osmanske riket, mens de i hemmelighet delte Midtøsten seg imellom
• Sionismen: Ideen om en egen jødisk stat, fremmet av Theodor Herzl (1860–1904), som mente at jødene aldri ville være trygge uten en egen stat

📖 Definisjon

Sionisme er en politisk ideologi som arbeider for at det jødiske folk skal ha sin egen nasjonalstat i historiske Israel/Palestina. Begrepet er oppkalt etter Sion, et av Jerusalems fjell.

Opprettelsen av Israel og Nakba (1948)

• 1947: FN vedtok en tostatsløsning – en jødisk og en palestinsk stat. De arabiske landene avviste dette
• 14. mai 1948: Israel ble dannet. Dagen kalles Nakba (katastrofen) av palestinerne
• Rundt 700 000 palestinere flyktet til Jordan, Libanon og Vestbredden
• Soldater fra fem arabiske land angrep Israel, men ble slått tilbake. Israel tok kontroll over mer land enn FN-planen skisserte

Suezkrisen (1956)

Egypts president Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen i 1956. Frankrike og Storbritannia inngikk en hemmelig avtale med Israel om å angripe Egypt.

• Militært gikk alt som planlagt, men USA presset hardt for tilbaketrekking, og Sovjetunionen truet med militær støtte til Egypt
• Britene og franskmennene ble tvunget ut etter bare to dager – enormt prestisjetap
• Nasser kom ut som den store vinneren og ble en helt i den arabiske verden

Seksdagerskrigen (1967) og Yom Kippur-krigen (1973)

• 1967: Israel vant mot Egypt, Syria og Jordan på seks dager. Okkuperte Sinaihalvøya, Gaza, Golanhøydene, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Ca. 500 000 palestinere flyktet
• FN forlangte at Israel skulle trekke seg ut – Israel nektet
• 1973 (Yom Kippur): Arabiske land gikk til nytt angrep. Israel vant igjen og okkuperte nye områder
• 1977: Egypts president Anwar al-Sadat brøt med den arabiske linjen og besøkte Israel. Forhandlet fram en fredsavtale med hjelp fra USA. Sadat ble drept av egyptiske offiserer i 1981

Invasjonen av Libanon (1982) og Shabra/Shatila

Israel invaderte Libanon i 1982 for å stanse palestinske geriljaangrep. I de palestinske flyktningleirene Shabra og Shatila massakrerte kristne militsgrupper et stort antall flyktninger mens israelske soldater bevoktet leirene. Anslagene varierer mellom 800 og 3 300 drepte.

PLO, Hamas og Hizbollah

• PLO (Palestine Liberation Organization) ble opprettet i 1964 med Yassir Arafat som leder fra 1969. Grunnlagsdokumentet sa at Israel ikke hadde rett til å eksistere
• Intifadaen (1987): Opprør på Vestbredden og Gaza – streiker, demonstrasjoner og steinkasting mot israelsk okkupasjon
• Hamas ble dannet i 1987 – avviste alle former for samarbeid med Israel. Konflikten ble sett som jihad
• Hizbollah oppsto i Libanon i 1982 – delt i en militær grein som bekjemper Israel og en sosial grein med sykehus, skoler og barnehager

Osloavtalene (1993 og 1995)

Israel og PLO undertegnet to avtaler forhandlet fram i Norge. Målsettingen var å legge grunnlaget for palestinsk selvstyre. De vanskeligste spørsmålene – Jerusalems status og flyktningenes rettigheter – ble utsatt.

• Stadig nye israelske bosettinger på palestinsk område undergravde avtalene
• Historikeren Hilde Henriksen Waage avdekket at UD hadde holdt tilbake alle dokumenter, og konkluderte med at Norge hadde vært for lydhør for Israels krav

Edward Said og orientalisme

📖 Definisjon – orientalisme

Edward Said (1935–2003) kritiserte vestlige intellektuelle og kunstnere for å ha framstilt Midtøsten som et negativt vrengebilde av sin egen kultur. Han kalte denne systematiske nedvurderingen for orientalisme – mens «vi» la vekt på fornuft, var «de» styrt av følelser og truende.

Ayatollahstyret i Iran

Iran var et keiserdømme under sjahen, som forsøkte å gjøre landet vestlig. Men på landsbygda og i religiøse kretser var reformene forhatt, og sjahen ble sett som et redskap for britisk og amerikansk politikk. …