Denne fagartikkelen sammenligner Gunvor Hofmos og Paal Brekkes syn på mennesket i etterkrigsmodernismen. Hofmo fokuserer på individets traumer og ensomhet, mens Brekke fremhever fellesskapets styrke og gjenreisningsvilje
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Gunvor Hofmo og Paal Brekke er to markante stemmer innenfor etterkrigsmodernismen i norsk litteratur, og selv om de begge på ulikt vis utforsker menneskets eksistens i en brutt tid, tegner de markant ulike og likevel komplementære bilder av den menneskelige tilstanden. Hofmo fokuserer primært på det enkelte, sårbare og traumatiserte individet, som bærer på uutslettelige minner etter krigens redsler. Brekke, derimot, retter blikket mot fellesskapets styrke og den kollektive viljen til gjenreisning. Denne fagartikkelen vil utforske og sammenligne deres syn på mennesket, med utgangspunkt i Gunvor Hofmos diktsamling «Jeg vil hjem til menneskene» (1946) og det sentrale diktet «Det er ingen hverdag mer», samt Paal Brekkes dikt «Roerne fra Itaka» fra samlingen «Roerne fra Itaka» (1960). Gjennom en slik analyse vil vi belyse hvordan etterkrigsmodernismen, til tross for sine brudd med tradisjonelle former, favnet et mangfold av uttrykk og perspektiver på mennesket og dets plass i verden.
Gunvor Hofmos diktning, særlig eksemplifisert i «Det er ingen hverdag mer» fra 1946, plasserer det enkelte, sårbare jeg-et i sentrum av den poetiske utforskningen. Diktet springer direkte ut av krigens brutale brudd og de dype traumene etter Holocaust, en tid der den etablerte virkelighetsforståelsen rystes i grunnvollene. Dette markerer en overgang til en ny æra i kamplitteratur og etterkrigslitteratur, hvor «hverdagen» for alltid var ugjenkallelig endret. Hofmos bildespråk er mørkt, nakent og presist; byen og språket beskrives som «svidd», og stillheten som følger er tung og ladet. Dette skaper en intens følelse av eksistensiell isolasjon, hvor jeg-et opplever en fundamental atskillelse fra omverdenen. Mennesket i Hofmos univers er et ensomt subjekt som har sett for mye, og som kjemper med å finne ord for det usigelige.
I «Det er ingen hverdag mer» benytter Hofmo modernistiske trekk som frie vers, fragmentarisk syntaks og en konkret billedbruk som reflekterer en verden i oppløsning og en subjektiv opplevelse av virkelighet. Diktene har ofte en repetitiv, nesten besvergelsesaktig karakter, der setninger og motiver gjentas for å understreke den klaustrofobiske opplevelsen av å være fanget i minnet. De sterke kontrastene mellom liv og død, lys og mørke, fortid og en umulig fremtid, er gjennomgående og forsterker diktets alvor og tyngde. Disse formale valgene bidrar til å gjøre erfaringen kroppslig og nærværende for leseren, og de vitner om en dikter som bevisst bryter med tradisjonell lyrikk for å skape et uttrykk som speiler krigens virkelighet.
Mennesket i Hofmos dikt forstår seg som et vitne: et ensomt, men etisk forpliktet subjekt som på det sterkeste nekter å glemme de døde og den lidelsen som har funnet sted. Dette vitnesbyrdet pålegger også språket et stort ansvar: det må være sant nok til å bære den umenneskelige lidelsen, selv om ordene i seg selv virker utilstrekkelige og vaklende. Hofmos modernisme handler her om å gi stemme til det usigelige, å skape en poetisk form som kan romme smerten uten å banalisere den. Mennesket er ikke bare et offer for krigens grusomheter, men også den som tvinges til å bearbeide og huske, og slik gi mening til en verden som har mistet sin logikk og sin uskyld. Modernismen ga kunstnerne verktøy til å uttrykke denne dyptgripende eksistensielle krisen.
Paal Brekke flytter blikket i sitt dikt «Roerne fra Itaka» fra 1960 fra det isolerte individ til fellesskapet. Her er det et «vi» som taler, ikke et ensomt «jeg», og fokus ligger på den kollektive erfaringen og den felles innsatsen. Brekke transformerer den klassiske myten om Odyssevs' farefulle hjemreise til Itaka – et kjent motiv i litteraturhistorien – til en moderne arbeids- og livsallegori. Kampen for å nå Itaka blir et symbol på den felles menneskelige streben etter gjenoppbygging, mening og et bedre samfunn etter krigen. Bildene av åreslaget, saltet, vindstillen og kystlyset blir allegorier for slit, håp og utholdenhet, men alltid innenfor rammen av et felles prosjekt. Itaka blir et ideelt mål som kun kan nås gjennom samlet innsats og solidaritet.
Den kulturhistoriske bakgrunnen for Brekkes dikt er også etterkrigstiden, men her er den preget av gjenreisningsoptimisme og en sunn skepsis mot overdreven heltedyrkelse. Etter krigen var det et akutt behov for å bygge opp landet og samfunnet på nytt, både fysisk og mentalt, og dette krevde en kollektiv innsats fra alle samfunnslag. Brekkes dikt reflekterer denne ånden av dugnad og pragmatisk optimisme. Formelt sett benytter Brekke seg av frie vers, akkurat som Hofmo, men hans komposisjon er syklisk og rytmisk; motiver og rytmer vender tilbake og mimer den jevne, vedvarende åreritmen. Dette understreker tanken om en kontinuerlig og felles innsats som kreves over tid, der små, men vedvarende bidrag er avgjørende.
Mennesket blir her ikke først og fremst et ensomt vitne til lidelse, men en aktiv deltaker i et kollektiv som skaper mening «slag for slag». Etisk sett ligger verdien i samspill, felles ansvar og en samlet retning mot et felles mål. Brekkes dikt hyller den anonyme arbeidsinnsatsen og det verdifulle i å være en del av noe større. Han anerkjenner utfordringene og slitet, men fremhever den dypere meningen som oppstår når enkeltmennesker bidrar til et felles prosjekt. Denne kollektive ånden var avgjørende i Norges etterkrigstid og gjenspeiler en tro på fremtiden gjennom felles handling, i en tid da samhold var essensielt for å hele sårene og bygge et nytt samfunn.
Titlene på de to verkene innrammer allerede de fundamentale forskjellene i deres menneskesyn. Hofmos «Det er ingen hverdag mer» er en kategorisk konstatering av et brudd, en irreversibel endring. Den peker mot et tapt paradis av normalitet og trygghet, som aldri kan gjenvinnes. Tittelen kommuniserer en eksistensiell tomhet og en permanent tilstand av krise for individet. Brekkes «Roerne fra Itaka», derimot, er preget av en dynamikk, en bevegelse mot et mål. Itaka er ikke bare et geografisk sted, men et symbolsk endepunkt for en felles reise, et håp om gjenopprettelse og ankomst. Roerne er aktive subjekter som handler i fellesskap for å nå dette målet, og tittelen signaliserer dermed en kollektiv innsats og en fremoverlent holdning, selv om veien er lang og strabasiøs.
Begge dikterne tilhører modernismen og benytter frie vers, men deres bruk av språket divergerer markant i sin funksjon. Hofmo bruker et nakent, presist og ofte fragmentarisk språk. Hun unngår ornamentikk og metaforer som slører, og velger i stedet ord som «svidd», «tomt», «ensomhet» for å skape en intens, nesten taktil opplevelse av smerten. Hennes syntaks er ofte brutt, speilende tankens og følelsens forvirring og oppløsning. Ordene står ofte isolert, som monumenter over det tapte, og skaper en følelse av at språket selv er skadet av krigen. Det er et språk i sorg, som kjemper med å artikulere det usigelige.
Brekke benytter også frie vers, men hans språk er preget av en flyt og en repeterende rytme som mimer åreslagenes jevne gang. Han bruker allegoriske bilder – båten, åren, saltet – som fungerer som konkrete symboler på den felles anstrengelsen. Språket hans er mer fortellende og har en kollektiv stemme, der «vi» er sentralt. Mens Hofmo søker å fange det indre, ubegripelige bruddet, bruker Brekke språket til å konstruere en felles narrativ om overlevelse og progresjon. Ord som «slag for slag», «sammen» og «framover» understreker den kollektive bevegelsen og den delte erfaringen.
Den primære tematikken hos Hofmo er den eksistensielle lidelsen og ensomheten etter krigens ufattelige grusomheter. Hennes dikt formidler et budskap om at det er umulig å vende tilbake til en «normal» tilstand; minnet om traumet er permanent og definerende for individets tilværelse. Menneskets verdi ligger i dets evne til å vitne og huske, selv om dette medfører en tung byrde av sorg og isolasjon. Budskapet er en dyp anerkjennelse av smerten og en etisk forpliktelse til å ikke glemme de som gikk tapt.
Brekkes tematikk kretser rundt kollektivet, innsatsen og håpet om en ny fremtid. Han presenterer et budskap om at selv etter store katastrofer, finnes det mening i å arbeide sammen mot et felles mål. Menneskets verdi ligger i dets bidrag til fellesskapet, og i dets evne til å utvise utholdenhet og solidaritet. Budskapet er preget av en forsiktig optimisme, der gjenreisning er mulig gjennom felles, konkret handling. Han anerkjenner slitet, men fremhever den forløsende kraften i samholdet. …