Denne fagartikkelen sammenligner Gunvor Hofmos og Paal Brekkes syn på mennesket i etterkrigsmodernismen. Hofmo fokuserer på individets traumer og ensomhet, mens Brekke fremhever fellesskapets styrke og gjenreisningsvilje
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Gunvor Hofmo og Paal Brekke er to markante stemmer innenfor etterkrigsmodernismen i norsk litteratur, og selv om de begge på ulikt vis utforsker menneskets eksistens i en brutt tid, tegner de markant ulike og likevel komplementære bilder av den menneskelige tilstanden. Hofmo fokuserer primært på det enkelte, sårbare og traumatiserte individet, som bærer på uutslettelige minner etter krigens redsler. Brekke, derimot, retter blikket mot fellesskapets styrke og den kollektive viljen til gjenreisning. Denne fagartikkelen vil utforske og sammenligne deres syn på mennesket, med utgangspunkt i Gunvor Hofmos diktsamling «Jeg vil hjem til menneskene» (1946) og det sentrale diktet «Det er ingen hverdag mer», samt Paal Brekkes dikt «Roerne fra Itaka» fra samlingen «Roerne fra Itaka» (1960). Gjennom en slik analyse vil vi belyse hvordan etterkrigsmodernismen, til tross for sine brudd med tradisjonelle former, favnet et mangfold av uttrykk og perspektiver på mennesket og dets plass i verden.
Gunvor Hofmos syn på mennesket: Sårbarhet, vitnesbyrd og eksistensiell ensomhet
Gunvor Hofmos diktning, særlig eksemplifisert i «Det er ingen hverdag mer» fra 1946, plasserer det enkelte, sårbare jeg-et i sentrum av den poetiske utforskningen. Diktet springer direkte ut av krigens brutale brudd og de dype traumene etter Holocaust, en tid der den etablerte virkelighetsforståelsen rystes i grunnvollene. Dette markerer en overgang til en ny æra i kamplitteratur og etterkrigslitteratur, hvor «hverdagen» for alltid var ugjenkallelig endret. Hofmos bildespråk er mørkt, nakent og presist; byen og språket beskrives som «svidd», og stillheten som følger er tung og ladet. Dette skaper en intens følelse av eksistensiell isolasjon, hvor jeg-et …