Denne omfattende guiden utforsker bokmål og nynorsk, Norges to skriftspråksnormer. Den dekker deres historie, fra Knud Knudsen og Ivar Aasen til språkstriden, og forklarer sentrale grammatiske og leksikalske forskjeller.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-02
Norge er unikt i verdenssammenheng ved å ha to offisielle skriftspråksnormer: bokmål og nynorsk. Disse to målformene representerer ulike spor i den norske språkhistorien og er et resultat av en lang og kompleks utvikling etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814. Deres sameksistens er et levende bevis på nasjonens ønske om språklig selvstendighet og en rik språkarv.
Mens bokmål og nynorsk deler en felles grammatisk grunnmur og et betydelig ordforråd, finnes det også tydelige forskjeller som preger det skriftlige landskapet i Norge. Denne guiden gir en grundig innføring i likheter, forskjeller og den fascinerende historien bak bokmål og nynorsk, og belyser hvordan språkvalg er dypt forankret i både historiske, sosiale og kulturelle faktorer.
Dette er et essensielt tema for elever i norskfaget på VG2 og VG3, og en viktig del av å forstå Norges språklige identitet. Ved å dykke ned i bakgrunnen for disse to målformene får vi ikke bare en dypere forståelse av språket vårt, men også innsikt i nasjonsbygging og den kontinuerlige debatten om språkets rolle i samfunnet.
For å forstå opprinnelsen til bokmål og nynorsk må vi først se på Norges språklige situasjon før 1814. Etter svartedauden på midten av 1300-tallet og den påfølgende unionen med Danmark, ble det norske skriftspråket gradvis fortrengt av dansk. På 1500-tallet var dansk det offisielle skriftspråket i Norge, brukt i administrasjon, kirke, skole og i store deler av den dannede offentligheten.
Den danske innflytelsen var massiv og langvarig. Det norske talemålet utviklet seg imidlertid videre, uavhengig av det danske skriftspråket. De ulike dialektene beholdt mange særnorske trekk fra norrønt, særlig i isolerte bygdesamfunn. I byene og blant embetsverket utviklet det seg derimot et talemål som lå nærmere dansk, men med norsk uttale og noen norske ord – dette ble ofte kalt «dannet dagligtale» eller «embetsmannsnorsk». Det var denne todelingen mellom et folkemål (dialektene) og et «dannet» talemål (nær dansk skriftspråk) som skulle bli utgangspunktet for den senere språkkampen.
Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, sto landet uten et eget nasjonalt skriftspråk. Det danskbaserte skriftspråket var dypt forankret, men mange nasjonalromantikere og intellektuelle mente at et selvstendig Norge også trengte et selvstendig, norsk skriftspråk for å styrke sin identitet og kultur. Dette la grunnlaget for den intense språkdebatten som skulle prege 1800- og 1900-tallet.
Med løsrivelsen fra Danmark og etableringen av egen grunnlov og et gryende nasjonalt selvbilde, oppsto et akutt behov for en norsk språklig identitet. Den politiske frigjøringen vekket et ønske om kulturell og språklig selvstendighet. Spørsmålet var bare hvordan dette skulle realiseres: Skulle man fornorske det eksisterende dansk-norske skriftspråket, eller skulle man skape et helt nytt skriftspråk basert på de norske dialektene?
Denne debatten, ofte kalt «språkstriden» eller «målstriden», ble en sentral del av norsk nasjonsbygging. Den reflekterte ikke bare språklige preferanser, men også dype samfunnsmessige skiller mellom by og land, embetsverk og bondeklasse, og ulike syn på Norges historie og fremtid. To dominerende strategier utkrystalliserte seg, ledet an av to markante skikkelser som skulle definere Norges språklige fremtid.
Bokmål er i dag den dominerende skriftspråksnormen i Norge, brukt av anslagsvis 85–90 % av befolkningen. Dets røtter strekker seg tilbake til den danske skriftspråktradisjonen som ble brukt i Norge under den 400 år lange unionen med Danmark.
Etter 1814 oppsto et presserende behov for et mer norskpreget skriftspråk. Her spilte skolemannen og språkforskeren Knud Knudsen (1812–1895) en sentral rolle, ofte omtalt som «bokmålets far» eller «riksmålets far». Knudsen arbeidet for en gradvis fornorsking av det danskbaserte skriftspråket ved å tilpasse det til den dannede norske dagligtale, spesielt slik den ble praktisert i byene og blant embetsverket på Østlandet. Hans metode var pragmatisk: å fjerne de mest «udanske» trekkene og gradvis introdusere norske uttaleskikker.
Han mente at man burde ta utgangspunkt i de dannedes tale, fjerne utlydende -e der det ikke ble uttalt i norsk (f.eks. fra kaste til kast i fortid, selv om dette senere ble kastet), og erstatte danske ord med norske synonymer der det var naturlig og der de allerede var i bruk i dannede kretser. Denne prosessen innebar en bevegelse bort fra de rent danske formene mot et skriftspråk som reflekterte norsk uttale og ordforråd i større grad. Knudsens arbeid la grunnlaget for det som først ble kalt riksmål.
Fra riksmålet har bokmålet utviklet seg gjennom flere rettskrivingsreformer, særlig i 1907, 1917 og 1938. Reformen i 1907 var den første offisielle reformen som la riksmålet nærmere norsk uttale, blant annet ved å tillate harde konsonanter (p, t, k) i stedet for bløte (b, d, g) i visse ord. Reformen i 1917 innførte for første gang en viss valgfrihet, blant annet med sidestilte former, og brakte skriftspråket enda nærmere østnorsk talemål. Den kanskje mest inngripende reformen, den i 1938, brakte bokmålet tettere på nynorsk i et forsøk på å skape et fellesnorsk skriftspråk, en politikk kjent som samnorsk. Dette arbeidet er sentralt for å forstå språkutviklingen i norskfaget etter 1814 og hvordan språket ble en arena for politisk styring.
Nynorsk representerer en annen tilnærming til det norske skriftspråket, og ble skapt av språkforsker og dikter Ivar Aasen (1813–1896). Aasens prosjekt var langt mer radikalt enn Knudsens; han ønsket å konstruere et helt nytt skriftspråk basert på de norske dialektene, særlig de som hadde bevart flest trekk fra det norrøne språket, og dermed etablere en direkte linje til fortidens norske språk.
Mellom 1840 og 1860 reiste Aasen systematisk rundt i store deler av Norge for å samle inn dialektprøver. Han kartla en enorm mengde ord, bøyingsmønstre og uttaleregler. Han systematiserte dette banebrytende arbeidet i sin «Det Norske Folkesprogs Grammatik» (1848) og «Ordbog over det norske Folkesprog» (1850). Aasens mål var ikke bare å dokumentere dialektene, men å etablere et skriftspråk som han mente var mer autentisk norsk, uavhengig av den danske innflytelsen, og vise at Norge hadde et eget språkgrunnlag som var likeverdig med andre nasjoners språk.
Det han utviklet, og som opprinnelig ble kalt landsmål, baserte seg på en syntese av de eldste og mest opprinnelige dialektene, særlig fra Vestlandet og Midt-Norge, hvor det norrøne arvegodset var best bevart. Aasen søkte et «grunnspråk» som skulle være felles for flest mulig dialekter, og som samtidig var systematisk og logisk bygget opp. Nynorsk er i dag fortsatt sterkt forankret i disse geografiske områdene, og har en viktig kulturell og identitetsskapende funksjon for mange nordmenn, noe som også illustrerer dynamikken mellom språk og makt i samfunnet. Det representerer en levende forbindelse til en språkarv som ellers kunne ha forvitret.
💡 Språkskapernes visjonerMens Knud Knudsen arbeidet for en gradvis fornorsking av det danskbaserte skriftspråket (som ble bokmål/riksmål) ved å tilpasse det til dannet bymål, tok Ivar Aasen utgangspunkt i norske dialekter for å skape et helt nytt skriftspråk (landsmål/nynorsk) som en fortsettelse av norrønt. Begge hadde som mål å gi Norge et eget, uavhengig skriftspråk etter løsrivelsen fra Danmark, men med svært ulike metoder og idealer.
Perioden fra slutten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var preget av en intens målstrid mellom tilhengerne av riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk. Denne striden handlet om mer enn bare grammatikk og ordvalg; den var en kamp om kulturell identitet, nasjonalfølelse og samfunnsstruktur. Mange så på målstriden som en kamp mellom by og land, mellom intellektuelle eliter og folk flest.
Myndighetene forsøkte over tid å løse språkspørsmålet gjennom en rekke rettskrivingsreformer med varierende hell. Målet var ofte å bringe de to målformene nærmere hverandre, i håp om å skape ett fellesnorsk skriftspråk, den såkalte samnorskpolitikken. …