Denne artikkelen forklarer hovedmål og sidemål i det norske skolesystemet, belyser deres historiske og pedagogiske begrunnelser, og redegjør for betydningen i norskundervisningen og eksamen i VGS.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-03
I det norske skolesystemet utgjør språk en fundamental komponent av undervisningen, spesielt innenfor norskfaget. Begrepene hovedmål og sidemål kan ofte oppleves som komplekse, særlig for elever med minoritetsspråklig bakgrunn eller de som møter dem for første gang. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig og pedagogisk forklaring på disse sentrale begrepene, belyse deres historiske forankring, og redegjøre for hvordan de preger norskundervisningen og eksamen i Norge, med spesiell vekt på videregående opplæring. Vårt mål er å demystifisere ordningen og gi elevene verktøyene de trenger for å mestre begge skriftspråkene, som er avgjørende for en komplett språklig og kulturell dannelse.
Norge skiller seg ut ved å ha to offisielle skriftspråk: bokmål og nynorsk. Disse to språkformene er lovmessig likestilte, som nedfelt i blant annet Språkloven av 2021, men de anvendes i varierende grad og på ulike måter av den norske befolkningen. For å ivareta begge skriftspråkene og sikre at alle elever utvikler en bred språkforståelse, samt mestrer begge til en funksjonell grad, er ordningen med hovedmål og sidemål etablert i skolen. Dette systemet er forankret i språkloven og Læreplanverket (LK20), som understreker betydningen av å kjenne til og kunne bruke begge, og dermed fremme et inkluderende og språklig rikt samfunn.
Prinsippet om to likestilte skriftspråk gjenspeiler Norges unike språkhistorie og nasjonsbygging. Ved å lære både hovedmål og sidemål, sikres elevene tilgang til hele den norske kulturarven og en mer helhetlig forståelse av det språklige mangfoldet i landet. Dette er ikke bare en praktisk ferdighet, men også en viktig del av identitetsdannelsen og evnen til å navigere i et samfunn hvor begge målformer er i aktiv bruk.
Hovedmålet representerer det skriftspråket eleven primært benytter og mottar mest undervisning i gjennom hele skoleløpet, fra grunnskole til videregående opplæring. Det er også hovedmålet som danner grunnlaget for den lengste og mest vektlagte delen av den skriftlige norskeksamenen. Valget av hovedmål er ofte knyttet til geografisk lokalisering og familietradisjon, da språkbruken varierer regionalt. For eksempel vil elever i Oslo og store deler av Østlandet typisk ha bokmål som hovedmål, mens elever på Vestlandet og i enkelte fjellbygder ofte har nynorsk. Dette valget handler ikke bare om praktisk språkbruk, men også om kulturell tilhørighet og regional identitet.
Valget av hovedmål tas vanligvis av foreldrene ved skolestart i 1. klasse. Det er mulig å bytte hovedmål underveis i skoleløpet, men dette krever spesielle grunner og en formell søknadsprosess. Et slikt bytte vil innebære en omlegging av undervisningen og eksamensforberedelsene, og det er viktig å vurdere konsekvensene nøye. Mestring av hovedmålet er fundamentalt for å kunne uttrykke seg presist og nyansert i alle fag, og for å kunne skrive gode faglige og akademiske tekster på et høyt nivå.
Sidemålet er per definisjon det skriftspråket eleven ikke har som hovedmål. Hvis en elev har bokmål som hovedmål, er nynorsk sidemålet, og vice versa. Undervisningen i sidemål har som mål å utvikle elevenes evne til å lese, forstå og selv uttrykke seg skriftlig på det andre skriftspråket. Til tross for at sidemålet ikke er det primære skriftspråket, er det et obligatorisk fag som utgjør en integrert og viktig del av norskeksamen, og det bidrar til en helhetlig språklig dannelse. Opplæringen skal gi elevene kompetanse til å møte begge skriftspråkene i samfunnet, i litteraturen og i media, og til å anvende dem på en funksjonell måte.
💡 Obligatorisk del av norskfagetBåde hovedmål og sidemål er lovpålagte og obligatoriske deler av norskfaget gjennom hele grunnskolen og videregående skole. Det er ikke mulig å velge bort noen av dem, selv om omfanget og vektingen i undervisning og eksamen varierer. Denne dualismen er en bærebjelke i norsk språkpolitikk og utdanning.
Ordningen med hovedmål og sidemål er et resultat av en lang og kompleks historisk og språkpolitisk utvikling i Norge. Den reflekterer den unike nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, hvor språk spilte en avgjørende rolle i å forme en felles nasjonal identitet, uavhengig av tidligere språklige skillelinjer. For å fullt ut forstå dagens situasjon, må vi se på røttene til denne språklige dualiteten.
Før 1800-tallet var skriftspråket i Norge, på grunn av den over 400 år lange unionen med Danmark, praktisk talt dansk. Dette skriftspråket ble brukt i administrasjon, kirke, skole og i dannede kretser, spesielt i byene. Det muntlige språket utviklet seg imidlertid lokalt, med et mangfold av dialekter som skilte seg vesentlig fra dansk i både ordforråd, grammatikk og uttale. Da Norge kom i union med Sverige i 1814, oppstod et sterkt nasjonalt ønske om å etablere et eget norsk skriftspråk – en sentral del av å definere en uavhengig nasjon og kultur etter århundrer med fremmed styre. Denne nasjonalromantiske strømningen ga grobunn for den senere språkkampen.
På 1800-tallet utkrystalliserte det seg to hovedlinjer i den norske språkdebatten, kjent som «målstriden», drevet frem av to sentrale skikkelser med ulike visjoner for et norsk skriftspråk:
Disse to prosjektene la grunnlaget for de to skriftspråkene vi har i dag. Målstriden var ikke bare en debatt om grammatikk og rettskriving, men også en kamp om identitet, samfunnsklasse og nasjonal egenart.
Gjennom 1900-tallet var det flere forsøk på å forene de to språkformene, kjent som samnorskpolitikken. Disse forsøkene møtte sterk motstand, særlig fra riksmålsbevegelsen, og ble til slutt oppgitt da det ble klart at ingen av partene ønsket å gi opp sin språklige identitet. I stedet har det vokst frem en politikk som anerkjenner og fremmer begge skriftspråkene som likeverdige deler av den norske språkarven. Dette er nedfelt i lovverket, blant annet i Lov om stadnamn og den nye Språkloven (2021), som understreker prinsippet om at Norge har to likestilte offisielle språk og fremmer bruken av begge.
Sidemålsordningen, som ble formelt innført i skolen i begynnelsen av 1900-tallet (først for nynorsk, deretter for bokmål), var et politisk kompromiss. Formålet var å:
Denne politikken har vært gjenstand for konstant debatt, men ordningen har bestått som et fundamentalt element i norsk utdanningssystem og har bred politisk forankring, selv om detaljer og omfang stadig diskuteres.
Mange elever lurer på hvorfor sidemålsundervisning er obligatorisk. Utover den historiske og språkpolitisk begrunnelsen, ligger det også sterke pedagogiske argumenter til grunn for å lære begge skriftspråkene. Sidemålet er ikke et isolert fag, men et verktøy for å styrke elevenes generelle språklige og kognitive ferdigheter.
Forskning på tospråklighet og språklæring indikerer at det å mestre flere språk, eller språkvarianter, kan ha en rekke kognitive fordeler. Å lære et sidemål bidrar til å styrke den generelle språkforståelsen, forbedre grammatikkunnskapen og utvikle en mer fleksibel språklig bevissthet (metaspråklig bevissthet). Elever som arbeider med sidemål, tvinges til å reflektere over språkets struktur, ordvalg og setningsoppbygging på en måte som kan berike også hovedmålsferdighetene. Dette inkluderer en økt evne til å identifisere og korrigere feil, og en dypere innsikt i hvordan språk fungerer. …