1905 markerte et vannskille for Norge, ikke bare politisk, men også for den nasjonale språkpolitikken. Artikkelen beskriver hvordan selvstendigheten akselererte debatten rundt landsmål og riksmål, ledet til samnorskprosj
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
1905 – et nytt Norge og språkpolitikken
I året 1905 sto Norge overfor en av de mest definerende begivenhetene i sin moderne historie: løsrivelsen fra unionen med Sverige og etableringen av full selvstendighet. Denne politiske frigjøringen utløste ikke bare en bølge av nasjonal stolthet, men også en dypere refleksjon over hva det ville si å være norsk. Et sentralt element i denne nasjonsbyggingen var språkspørsmålet. Med to etablerte skriftformer, landsmål og riksmål, sto Norge ved et veiskille: Hvilken retning skulle det nasjonale språket ta i det nye, frie landet? Denne artikkelen vil utforske hvordan selvstendigheten i 1905 akselererte og transformerte den norske språkpolitikken, fra 1800-tallets grunnleggende prosjekter til de langvarige konsekvensene for identitet og samfunn.
Historisk bakgrunn: Språkprosjektene på 1800-tallet
Grunnlaget for den språkpolitiske debatten i 1905 var lagt gjennom hele 1800-tallet. Norge hadde vært i union med Danmark i over 400 år, en periode som hadde ført til at dansk skriftspråk dominerte i Norge. Dette var et direkte resultat av at administrasjon, kirke, skole og den dannede offentlighet benyttet dansk som sitt primære skriftspråk. Det talte språket i Norge, derimot, hadde utviklet seg selvstendig og divergerende fra dansk i århundrer, noe som skapte et tydelig skille, en såkalt diglossi-situasjon, mellom tale og skrift. Behovet for et eget, norsk skriftspråk ble derfor en viktig del av den gryende nasjonalromantikken og nasjonsbyggingen. …