Dette essayet sammenligner to versjoner av «De tre Bukkene Bruse» for å analysere språklige endringer fra 1844 til 2020. Det settes fokus på rettskrivingsreformer, bøyingsformer, ordvalg og målformenes historie, for å vi
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Eventyret om «De tre Bukkene Bruse» er mer enn bare en folkekjær fortelling for barn; det er også en verdifull kilde for å forstå utviklingen av det norske språket. Først nedtegnet av Asbjørnsen og Moe i 1844, har dette klassiske eventyret blitt utgitt i en rekke versjoner, inkludert en moderne utgave fra 2020. Ved å sammenligne disse to tekstene avdekkes tydelige endringer i rettskrivning, bøyingsformer, ordvalg og stil, som alle vitner om den språkhistoriske reisen Norge har gjennomgått. Dette essayet vil analysere disse språklige endringene og sette dem inn i en bredere språkhistorisk kontekst, spesielt med fokus på rettskrivingsreformer og målformenes historie i Norge. Gjennom en detaljert sammenligning vil vi utforske hvordan språket har tilpasset seg nasjonale aspirasjoner og behov for språklig selvstendighet, samtidig som eventyrets tidløse kjerne er bevart.
Når vi sammenligner Asbjørnsen og Moes originaltekst fra 1844 med en moderne versjon fra 2020, blir det klart at språket har gjennomgått betydelige endringer. Disse endringene er ikke tilfeldige, men reflekterer systematiske prosesser i norsk språkhistorie, særlig rettskrivingsreformer og arbeidet med å fornorske skriftspråket. De mest fremtredende forskjellene kan kategoriseres innenfor rettskrivning, bøyingsformer og ordvalg, som vi vil utforske i detalj nedenfor.
En av de mest iøynefallende forskjellene mellom eventyrtekstene fra 1844 og 2020 er rettskrivningen, eller ortografien. 1844-teksten bærer preg av datidens språknorm, som var sterkt influert av dansk skriftspråk. Dette manifesterer seg i gammelmodige skrivemåter som «skulde» istedenfor «skulle», «gjøre sig fede» istedenfor «gjøre seg fete», og «Paa Veien» istedenfor «På veien». Slike eksempler illustrerer hvordan norsk skriftspråk på 1800-tallet fremdeles var dypt forankret i den danske tradisjonen, en direkte konsekvens av den lange unionstiden med Danmark. Den danske innflytelsen strakte seg over fire århundrer, og selv etter 1814 fortsatte den å prege det norske skriftspråket i lang tid.
I moderne norsk er disse skrivemåtene grundig revidert for å speile en mer norsk uttale og et mer fonematisk skriftsystem, der lyd og bokstav i større grad korresponderer. For eksempel har «Paa» blitt til «på», «Øine» til «øyne», og «skreg» til «skrek». Disse endringene ble ikke innført over natten, men er resultatet av flere progressive rettskrivingsreformer, spesielt reformene i 1907 og 1917. Målet med disse reformene var å fjerne danske ortografiske trekk og erstatte dem med former som lå nærmere norske dialekter og uttale, særlig den dannede dagligtale i byene. Dette arbeidet var en sentral del av nasjonsbyggingen etter 1814 og Norges søken etter en egen norsk identitet, også språklig.
Et annet markant ortografisk trekk fra 1844-versjonen er bruken av stor forbokstav i substantiv, slik som «Bro», «Veien», «Trold», «Spjut» og «Bukken». Dette er et typisk kjennetegn ved tysk og dansk skriftspråk, men er fraværende i moderne norsk. Dagens regler dikterer at kun egennavn skal skrives med stor forbokstav. Denne endringen bidrar til å gjøre moderne norske tekster mer konsekvente og forenkler lesbarheten, samtidig som det markerer en klar avstand fra den danske skrifttradisjonen. Det handler om å etablere en egen norm som ikke lenger er en «etterligning» av dansk, men en autentisk norsk variant.
Bøyingsformene i de to versjonene av eventyret avslører også en tydelig utvikling. I 1844-teksten finner vi uttrykk som «gjøre sig fede», som i 2020-versjonen er blitt til «gjøre seg fete». Endringen fra det danske pronomenet «sig» til det norske «seg» er et resultat av den omfattende fornorskingen av skriftspråket som fant sted i etterkant av unionsoppløsningen. Denne prosessen var en sentral del av arbeidet med å etablere en selvstendig norsk språknorm, som skulle gjenspeile muntlig norsk i større grad. Pronomenbøyingen ble endret for å reflektere uttalen i mange norske dialekter, og dermed fjerne et markant dansk element.
På lignende vis har endringer skjedd i en rekke andre ord; «saa» er blitt til «så», «hedte» til «het», og «skulde» til «skulle». Slike bøyingsendringer vitner om en systematisk modernisering og tilpasning til en mer norsk uttale og grammatiske normer. Et annet eksempel er verbformen «boede» fra 1844-versjonen i setningen «under den Broen boede». Dette er endret til «bodde» i 2020-utgaven («under den broen bodde»). Overgangen fra den danske preteritumsformen «-ede» til den norske «-dde» er nok et eksempel på hvordan språkreformene tidlig på 1900-tallet arbeidet for å fjerne danske verbale bøyingsmønstre og erstatte dem med typisk norske former, som var mer representative for den muntlige folkemåten, spesielt de østnorske dialektene som dannet grunnlaget for det nye bokmålet. Disse endringene bidro til å skape en enklere og mer intuitiv grammatikk for norske brukere.
Også ordvalget og stilen i «De tre Bukkene Bruse» har utviklet seg med tiden. I 1844-teksten finner man eldre eller mer danskpregede ord og uttrykk som «fælt», «Tintallerkener», «Riveskaft» og «stak ud Øinene». I den moderne versjonen er mange av disse ordene blitt tilpasset dagens språkbruk: «fælt» har beholdt sin form, men «Øine» er blitt til «øyne», og verbet «stak ud» er blitt til «stakk ut», i tråd med en mer konsekvent norsk verbkonjugasjon. Uttrykk som «Marv og Bene» har også gjennomgått en modernisering til «marg og bein», noe som gjør teksten mer tilgjengelig for moderne lesere. Valget av ord gjenspeiler en bevisst forenkling og aktualisering, slik at fortellingen kan nå et nytt publikum uten at den mister sin sjarm.
Det er imidlertid verdt å merke seg at 2020-utgaven ikke har modernisert språket fullstendig. Noen elementer av det tradisjonelle språket og den originale stilen er bevisst bevart for å opprettholde den eventyrlige tonen og rytmen som er så karakteristisk for sjangeren. Gjenkjennelige fraser som «tripp trapp, tripp trapp» og eventyrets velkjente avslutning «Og snipp, snapp, snute, her er det eventyret ute» er beholdt uendret. Dette viser at eventyrsjangeren har visse faste konvensjoner og uttrykk som tåler tidens tann, og som bevares selv når de omkringliggende språklige strukturene gjennomgår betydelige endringer. Dette skaper en balanse mellom bevaring av kulturarv og tilpasning til et moderne språklig landskap. Bevaringen av disse faste formuleringene bidrar til å opprettholde en link til originalteksten og en gjenkjennelighet som er viktig for mange lesere.
De språklige endringene vi observerer i «De tre Bukkene Bruse» fra 1844 til 2020, må forstås i lys av Norges unike og komplekse språkhistorie. Norges språklige utvikling er en fortelling om politisk avhengighet, nasjonal selvhevdelse og en kontinuerlig dialektikk mellom det talte og det skrevne ord. Fra å være en språklig provins under Danmark, har Norge gradvis utviklet to sidestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk, som begge er forankret i norske språkforhold.
Etter å ha vært i union med Danmark i over 400 år (fra 1380 til 1814), hadde det danske skriftspråket etablert seg som det dominerende språket i Norge. Det var språket for administrasjon, kirken, utdanning og store deler av litteraturen. Dette skyldtes at Norge i perioden manglet en egen skriftspråkstradisjon og et sterkt, sentralisert administrativt apparat, samt at boktrykkerkunsten kom til Danmark før Norge. Den dannede talen i byene var også sterkt påvirket av dansk. Da Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeminne på midten av 1800-tallet, skrev de ned eventyrene på et skriftspråk som var nært beslektet med dansk, men med enkelte fornorskede trekk – en praksis som reflekterte den daværende språksituasjonen.
Etter 1814, da Norge kom i union med Sverige, startet en gradvis og langvarig prosess med å utvikle en egen norsk språknorm. Den nasjonalromantiske bevegelsen på midten av 1800-tallet spilte en avgjørende rolle her, da den stimulerte interessen for norsk folkekultur, historie og særegne språktrekk. Det oppstod en sterk vilje til å frigjøre seg språklig fra Danmark og skape et skriftspråk som bedre reflekterte den norske identiteten. Dette var en del av et større nasjonsbyggingsprosjekt, der språk var en sentral pilar for selvstendighet. Her kommer også den radikale språkopprøreren Ivar Aasen inn med sitt arbeid for å konstruere et helt nytt skriftspråk, basert på norske dialekter, som vi i dag kjenner som nynorsk.
Arbeidet med å fornorske skriftspråket skjedde gjennom to hovedstrategier: den moderate linjen, representert ved Knud Knudsen, som arbeidet for å tilpasse det dansk-norske skriftspråket til norsk uttale, og den radikale linjen, representert ved Ivar Aasen, som skapte et helt nytt skriftspråk basert på norske dialekter (landsmål/nynorsk). Det var Knudsens ideer som først og fremst formet utviklingen av bokmålet, den skriftspråkformen som Asbjørnsen og Moe brukte og som «De tre Bukkene Bruse» er skrevet i, men som over tid ble stadig mer fornorsket. Knudsens visjon var å gradvis fjerne dansker fra skriftspråket, i tråd med «den dannede dagligtale» i Norge. …