Liberaliseringsvedtaket i 1981 markerte et vendepunkt i norsk språkhistorie, og avsluttet samnorskpolitikken ved å liberalisere bokmålsnormen. Reformen gjeninnførte konservative former og styrket språkbrukernes valgfrihe
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-01
Etter flere tiår med intens språklig uro, en polariserende strid om samnorsk og omfattende protester mot statlig styring av rettskrivningen, oppsto et presserende behov for en ny kurs i norsk språkarbeid. Norsk språkråd, som i 1972 hadde erstattet den omstridte Språknemnda, la i årene som fulgte større vekt på språklig valgfrihet og respekt for språkbrukernes naturlige behov. Denne nye og mer inkluderende retningen ble tydeligst uttrykt i 1981-reformen, som ofte omtales som liberaliseringsvedtaket. Dette vedtaket markerer et fundamentalt skifte i norsk språkpolitikk og betraktes som den endelige avslutningen på den langvarige samnorskepoken, og banet vei for et mer romslig og demokratisk skriftspråk.
Bakgrunn for liberaliseringsvedtaket: En turbulent språkhistorie
For å fullt ut forstå betydningen av liberaliseringsvedtaket i 1981, må vi se tilbake på en norsk språkhistorie preget av konflikt og motstridende idealer. Fra nasjonsbyggingen på 1800-tallet handlet mye av språkstriden om forholdet mellom det danske-norske skriftspråket (riksmål, senere bokmål) og de norske dialektene (landsmål, senere nynorsk). Drømmen om samnorsk – et felles norsk skriftspråk skapt gjennom tilnærming mellom bokmål og nynorsk – dominerte norsk språkpolitikk gjennom store deler av 1900-tallet. …