Dette essayet utforsker språkreformen i 1938, en avgjørende periode i norsk språkhistorie. Vi ser på samnorskvisjonen, hva radikale folkemålsformer er, og ti eksempler på slike former som ble integrert i bokmålet. Artikk
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
Språkreformen i 1938 representerer et av de mest gjennomgripende og omdiskuterte veiskillene i norsk språkhistorie. Som en direkte konsekvens av Arbeiderpartiets ambisiøse språklige politikk og den overordnede samnorskvisjonen, var reformens primære mål å bygge bro mellom bokmål og nynorsk, og å forankre begge skriftspråkene dypere i de norske dialektene. En sentral del av dette prosjektet innebar å tillate – og i mange tilfeller å gjøre obligatorisk – bruken av radikale folkemålsformer i bokmålet. Dette var en direkte integrering av språklige former hentet fra dialektene og nynorsk inn i skriftspråket, et tiltak som fremkalte sterke reaksjoner og debatter i samfunnet. I dette essayet vil vi utforske hva radikale folkemålsformer innebærer, hvorfor de ble innført i 1938, og presentere ti konkrete eksempler på slike former. Ved å se nærmere på disse endringene, kan vi forstå hvordan språket ble et sentralt redskap i byggingen av en nasjonal identitet og et mer egalitært samfunn.
En radikal folkemålsform defineres som en språklig form som har dype røtter i norsk talemål, ofte med opprinnelse i dialekter eller nynorsk, og som tradisjonelt ikke hadde vært en del av det konservative bokmålet (det tidligere riksmålet). Mange av disse formene ble betraktet som «radikale» fordi de brøt tydelig med det borgerlige og dannede språket som hadde preget bykulturen og det skriftlige uttrykket siden unionstiden med Danmark. De representerte et forsøk på å demokratisere språket og forankre det dypere i folkelig språkbruk, en bevisst politisk handling for å modernisere og «fornorske» skriftspråket. Dette handlet om å gjøre skriftspråket mer tilgjengelig for den brede befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn eller geografisk tilhørighet.
Begrepet «folkemålsformer» understreker tilknytningen til det brede, dagligdagse talespråket i motsetning til det mer formelle «riksmålet». «Radikal» refererer til at disse formene ofte sto i skarp kontrast til de etablerte, dansk-påvirkede normene. Dette kunne dreie seg om bøyingsmønstre (som a-endelsen for hunkjønn i bestemt form entall), ordforråd, eller fonologiske trekk som påvirket stavingen. Målet var å redusere avstanden mellom folkets talemål og det offisielle skriftspråket, og dermed gjøre norskfaget og skolen mer relevant og tilgjengelig for alle samfunnslag. En slik reform var ikke bare en lingvistisk øvelse, men et ledd i en større politisk visjon om et mer egalitært Norge.
I språkreformen av 1938 ble et betydelig antall slike former enten akseptert som valgfrie alternativer eller innført som hovedformer i skoleverket og lærebøkene. Dette var et klart og bevisst grep for å akselerere den språklige tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk, og dermed bane vei for en fremtidig samnorsk norm. Politikken bak var fundert i en tanke om nasjonal enhet, der et felles, norskpreget skriftspråk skulle bidra til å viske ut sosiale og geografiske skiller. Nedenfor presenteres ti eksempler på slike folkemålsformer som ble tillatt i bokmål i 1938:
For å forstå språkreformen i 1938, må vi se den i lys av den lange og komplekse norske målstriden. Etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 og unionen med Sverige, oppsto et sterkt ønske om å etablere en egen norsk identitet, uavhengig av dansk kulturell dominans. Dette manifesterte seg i en debatt om skriftspråket. På den ene siden sto kreftene som ønsket å «fornorske» det eksisterende dansk-norske skriftspråket (senere kalt riksmål og så bokmål), anført av figurer som Knud Knudsen. På den andre siden sto Ivar Aasen, som skapte et helt nytt skriftspråk, landsmål (senere nynorsk), basert på de norske dialektene. Disse to retningene representerte fundamentale syn på Norges språklige fremtid og har preget debatten i over 150 år.
Gjennom 1800- og tidlig 1900-tall utviklet det seg to offisielle skriftspråk, riksmål og nynorsk, med betydelige forskjeller. Arbeiderpartiet, som kom til makten på 1930-tallet, så på denne todelingen som et hinder for nasjonal enhet og et uttrykk for sosiale klasseskiller. Riksmålet ble assosiert med borgerskapet og byene, mens nynorsk ofte ble identifisert med bønder og bygdekultur. Samnorskpolitikken, med sitt ideal om å smelte de to skriftspråkene sammen til ett, var Arbeiderpartiets visjon for å skape et mer demokratisk og nasjonalt forankret språk. Tidligere reformer (som 1907- og 1917-reformene) hadde allerede tatt skritt i denne retningen, men 1938-reformen representerte et markant radikalt sprang og et tydelig politisk mandat.
Den politiske viljen var sterk, og reformen var et ledd i en større sosialdemokratisk samfunnsbygging. Tanken var at et felles, folkemålsnært skriftspråk ville fremme likhet, samhold og forståelse på tvers av sosiale og geografiske skiller. Ved å hente inn radikale former fra folkedialektene, skulle bokmålet bli mer gjenkjennelig og naturlig for store deler av befolkningen, og dermed redusere den kulturelle avstanden mellom by og land, og mellom de «dannede» og de «vanlige». Denne ambisiøse visjonen la grunnlaget for de konkrete endringene som ble innført i 1938, og som vi nå skal se nærmere på. Det var et forsøk på å bruke språket til å bygge en ny, samlet nasjon.
Den tradisjonelle formen i bokmål var «boken», med den danske -en-endelsen i bestemt form entall for hunkjønnsord. Med reformen ble «boka» innført som en tillatt form, og i mange tilfeller anbefalt som hovedform i skolene. Denne endringen reflekterer direkte bruken i mange norske dialekter og samsvarer fullstendig med nynorskens hunkjønnsbøyning i bestemt form entall. Innføringen av -a-endingen for hunkjønnsord var et markant trekk ved reformen, som bidro til å gjøre skriftspråket mer gjenkjennelig og naturlig for et bredere spekter av talemålsbrukere. Den markerte en klar distanse fra dansk.
Før reformen var «piken» den etablerte og mer formelle tradisjonelle formen for en ung kvinne. I 1938 ble «jenta» tillatt som en radikal folkemålsform. Dette ordet og dets bøyning er dypt forankret i norske dialekter og representerer et tydelig brudd med det mer danskinspirerte og formelle uttrykket «piken». Innføringen av «jenta» bidro til å erstatte et fremmedkulturelt og sosialt ladet element med et genuint norsk ett, og markerte en klar orientering mot folkemålet som kilde for bokmålets videre utvikling. Valget av «jenta» var et signal om en mer folkelig og nasjonal retning for språket, og et tydelig skifte i ordvalg.
Hvor den tradisjonelle preteritumsformen ofte var «kastet» (med -et som endelse), ble «kasta» godkjent som en radikal form i 1938. Denne -a-endingen for verb i preteritum er utbredt i en rekke norske dialekter, spesielt på Østlandet og i Trøndelag, og er identisk med nynorsk-formen. Ved å tillate «kasta», snarere enn den eldre og mer svakt bøyde «kastet», beveget bokmålet seg bort fra et mer dansk-preget bøyningssystem og nærmere en mer dynamisk og dialektnær verbbøying. Dette var et viktig skritt for å synkronisere skrift og tale, spesielt for de mange som brukte slike former i dagligtalen.
Lik «boka» var «hytten» den tradisjonelle formen for dette hunkjønnsordet i bestemt form entall. «Hytta» ble innført som en tillatt radikal form, med sin karakteristiske -a-endelse. Denne endelsen er et typisk kjennetegn ved norsk talemål og nynorskens hunkjønnsbøyning. Innføringen av slike former var med på å styrke det tre kjønnssystemet i bokmålet – hankjønn, hunkjønn og intetkjønn – som historisk sett hadde vært under press fra det felleskjønnet i riksmål, som forente hunkjønn og hankjønn under én bøyning. Dette var en direkte fornorsking av grammatikken, noe som var et sentralt mål med reformen.
Den tradisjonelle formen «solen» ble utvidet med den radikale formen «sola» i 1938-reformen. Endelsen -a i bestemt form for hunkjønn samsvarer både med nynorsk og et bredt spekter av norske dialekter. Dette eksempelet understreker reformens intensjon om å gi offisiell anerkjennelse til former som lenge hadde vært i muntlig bruk, og dermed redusere avstanden mellom talespråk og skriftspråk. Det handlet om å løfte fram de språklige tradisjonene som var levende i folket, ikke bare i en liten elite. Gjennom slike endringer ble språket oppfattet som mer «eget» og mindre importert.
På linje med andre hunkjønnsord, var «siden» den mer tradisjonelle formen. «Sida» ble godkjent som en radikal folkemålsform, med klar referanse til dialektal bruk og nynorsk. Denne formen speiler den naturlige utviklingen i norsk talemål og står i nær overensstemmelse med nynorsk skriftspråk. Ved å inkludere «sida», ble nok et eksempel på dialekt- og nynorskinspirert bøyning integrert i det offisielle bokmålet, noe som ytterligere understreket ønsket om en språklig samling og en mer ensartet grammatisk struktur i samsvar med norske mønstre. Dette bidro til en mer helhetlig «fornorskning» av ordforrådet og bøyingssystemet.
Mens «gutten» var den vanlige maskuline formen i bokmål (med dobbel t), ble «guten» innført som en radikal valgfri form. Dette er en maskulin form som er direkte lånt fra nynorsk og er ofte benyttet i dialektene på Vestlandet og i Trøndelag. Innføringen av -en-endingen som et alternativ til -en (med dobbel konsonant) i bestemt form maskulin, var et ledd i forsøket på å bringe bokmålets maskuline bøyningssystem nærmere nynorsk og visse dialekter. Selv om «gutten» forble en svært vanlig form, representerte «guten» et symbolsk skritt mot samnorsk ved å tolerere og anerkjenne denne dialektnære varianten. …