Denne essayet analyserer komedie og sensur i modernismen, en epoke preget av krig og eksistensiell krise. Latteren endret karakter fra samfunnskritisk verktøy til et komplekst uttrykk for absurditet, fremmedgjøring og in
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Innledning
Modernismen, en litterær og kunstnerisk epoke som oppstår rundt år 1900 og strekker seg frem mot midten av århundret, representerer en radikal reaksjon på både realismens verdenssyn og de dyptgripende samfunnsomveltningene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Perioden var preget av industrialisering, rask urbanisering, og ikke minst de to ødeleggende verdenskrigene, faktorer som samlet førte til en alvorlig krise i troen på fornuft, fremskritt og stabile verdier. I denne konteksten endret også forholdet mellom komedie og sensur karakter. Mens tidligere epoker ofte benyttet komedien som et tydelig samfunnskritisk eller moralsk redskap, blir latteren i modernismen gjerne mørk, ironisk og sterkt preget av absurditet. Sensuren forsvinner ikke, men flyttes delvis fra ytre maktinstanser og samfunnsnormer til menneskets indre psyke og en mer uhåndgripelig systemkritikk. Denne teksten vil utforske hvordan komedie og sensur manifesterer seg i modernismen, med et særskilt fokus på ironi og absurditet som reaksjon på sensur og krise, fenomenet indre sensur, latter som et uttrykk for fremmedgjøring, samt erfaringer av meningsløshet og maktesløshet. Vår tese er at modernismen fornyet komediens funksjon fra et verktøy for sosial reform til en kompleks speiling av en fragmentert tilværelse, der latteren ofte er et skjult rop om frihet i møte med både ytre og indre begrensninger. …