En dypgående analyse av Jens Bjørneboes 'Stillheten' (1973), den siste delen av trilogien 'Bestialitetens historie'. Utforsk verkets essayistiske form, dystre tematikk om ondskap og stillhet, samt forfatterens nådeløse k
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Jens Bjørneboe: Stillheten (1973)
Jens Bjørneboes roman Stillheten fra 1973 representerer det monumentale sluttpunktet i hans ambisiøse trilogi, Bestialitetens historie. Dette verket er ikke bare en roman i tradisjonell forstand, men en dyptpløyende filosofisk og politisk betraktning over menneskets iboende evne til ondskap og tilintetgjørelse. Det er en problemstilling som hadde preget Bjørneboes forfatterskap gjennom hele livet, og som her når sitt fortvilede klimaks. Romanen ble skrevet i en periode der forfatteren selv var preget av betydelig psykisk og fysisk sykdom, noe som uten tvil bidro til den dystre, resignerte og kompromissløse tonen som gjennomsyrer boken. Stillheten utgjør et uforbeholdent oppgjør med samtidens likegyldighet og løgn, og står som et kraftfullt og rystende vitnesbyrd om en forfatters kompromissløse sannhetssøken og hans fortvilelse over sivilisasjonens moralske forfall.
Denne artikkelen vil foreta en grundig analyse av Stillheten, utforske verkets komplekse sjanger, dets sentrale tematikk, Bjørneboes særegne fortellerteknikk og språklige virkemidler, samt dets vedvarende relevans i litteraturhistorien. Vi vil se hvordan Bjørneboe her ikke bare dokumenterer «bestialitetens historie», men også gir en profetisk advarsel om konsekvensene av en verden som velger å tie i møte med urett. …