Ivar Aasens artikkel Om vårt skriftspråk – synspunkter og språkhistorisk sammenheng

Ivar Aasens artikkel Om vårt skriftspråk – synspunkter og språkhistorisk sammenheng

Ivar Aasens artikkel Om vårt skriftspråk, forfattet allerede i 1836, men først publisert posthumt i 1909, står som et sentralt dokument i Norges språkhistorie. Teksten tilbyr et uvurderlig innblikk i de språklige og nasjonale visjonene som senere skulle danne selve fundamentet for hans banebrytende arbeid med landsmålet, forløperen til dagens norsk språkhistorie. I dette formative programskriftet presenterer Aasen sterke nasjonale og kulturelle argumenter for Norges rett og behov for et eget, selvstendig skriftspråk – et markant oppgjør med det danskdominerte skriftspråket som hadde preget landet siden unionstiden med Danmark. Denne fagartikkelen vil utforske de mest sentrale synspunktene Aasen fremsetter i teksten, belyse den språkhistoriske konteksten den ble skrevet i, og trekke klare linjer mellom artikkelens ideer og Aasens senere, konkrete arbeid med utviklingen av landsmålet. Vi vil også se på artikkelens sjanger og dens betydning som et programskrift for den norske språkbevegelsen.

Forfatteren og verket: Ivar Aasen og Om vårt skriftspråk

Ivar Aasen (1813–1896) var en autodidakt språkforsker, dikter og en sentral skikkelse i norsk nasjonsbygging på 1800-tallet. Hans bakgrunn fra den norske landsbygda, med dyp kunnskap om lokale dialekter og folkekultur, formet hans syn på språkets rolle i nasjonal identitet. Allerede som ung mann, i en alder av 23 år, forfattet Aasen artikkelen Om vårt skriftspråk. Dette var lenge før han innledet sitt omfattende innsamlingsarbeid av dialekter, og før han publiserte sine monumentale verker som Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850).

At artikkelen ble skrevet så tidlig i hans karriere, understreker hvor tidlig Aasen utviklet en klar visjon og en metodisk tilnærming til språkspørsmålet. Den tidlige forfatningen og den sene publiseringen i 1909 – tretten år etter hans død – er også verdt å merke seg. Dette skyldes trolig at Aasen selv var en forsiktig mann som foretrakk å presentere konkrete resultater fremfor radikale programerklæringer. Samtidig var ideene i artikkelen såpass radikale for sin tid at en tidlig publisering kunne ha møtt sterk motstand og kanskje undergravd hans senere, mer akademisk forankrede arbeid. Artikkelen fungerte likevel som en indre rettesnor for Aasen og et ideologisk fundament for hans livsverk, og den kan sees som hans første offentlige (om enn intern) erklæring i språkstriden.

Historisk og litterær kontekst: Nasjonsbygging og språkkamp

Om vårt skriftspråk ble skrevet i en periode preget av intens nasjonsbygging i Norge. Etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 og inngåelsen av en union med Sverige, sto landet overfor en fundamental oppgave: å definere og befeste sin egen nasjonale identitet. Denne prosessen var ikke bare politisk og økonomisk, men også dypt kulturell. En sentral tanke i den romantiske nasjonalismen, som preget Europa på denne tiden, var at hvert folk burde ha sin egen unike kultur, historie og – ikke minst – sitt eget språk. Språket ble ansett som nasjonens sjel, et bærer av folkets historie og egenart, og dermed et avgjørende symbol på uavhengighet og suverenitet.

Gjennom store deler av 1800-tallet var det danske skriftspråket fremdeles enerådende i alle offentlige sfærer i Norge, inkludert kirken, rettsvesenet, utdanningsinstitusjonene og statsadministrasjonen. Dette språket var et resultat av over 400 år med dansk-norsk union, hvor dansk gradvis hadde blitt det dominerende skriftspråket og talemålet blant de høyere sosiale lag i byene. Imidlertid vokste det frem en stadig sterkere oppfatning blant mange nordmenn om at dette språket ikke lenger var representativt for den norske folkesjelen eller det autentiske språket som ble talt i landet. Denne misnøyen og ønsket om språklig selvstendighet førte til at det utviklet seg to hovedretninger i den norske språkdebatten:

• Den såkalte fornorskingslinja, med blant annet Knud Knudsen (1812–1895) som en sentral forkjemper, tok til orde for en gradvis og forsiktig tilpasning av det eksisterende danske skriftspråket. Målet var å «fornorske» det ved å justere stavemåten slik at den bedre reflekterte norsk uttale og talemål, særlig slik det ble brukt i de høyere sosiale lag i byene. Denne tilnærmingen la grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til bokmål.
• Den andre retningen var bygdemålslinja, der Ivar Aasen fremstod som den fremste og mest innflytelsesrike representanten. Aasen og hans tilhengere ønsket ikke å reparere eller tilpasse det danske språket. Deres visjon var å konstruere et helt nytt skriftspråk, som skulle være solid forankret i og bygget på mangfoldet av norske dialekter. Det var denne radikale tankegangen som la grunnlaget for det som senere ble kjent som landsmål og deretter nynorsk.

Aasens artikkel fra 1836 plasserer seg utvetydig innenfor den sistnevnte retningen. Han vektlegger språket som et organ med dype røtter i folket, og betrakter det som en uatskillelig del av den nasjonale kulturskatten. Ved å bevare, utvikle og løfte frem det norske folkespråket, mente Aasen at Norge ikke bare kunne, men også måtte, etablere seg som en genuin kulturnasjon, endelig og fullt ut løsrevet fra århundrer med dansk språklig og kulturell dominans.

Sjanger: Et visjonært programskrift

Selv om teksten ofte omtales som en artikkel eller et essay, er Om vårt skriftspråk mer presist å karakterisere som et programskrift. Et programskrift er en tekst som definerer en ideologi, presenterer en visjon og skisserer et konkret program for handling. Aasens tekst er ikke en nøytral analyse, men et engasjert innlegg i en pågående debatt, preget av en klar overbevisning og et uttalt ønske om endring. Den er i sin form et polemisk innlegg som forsvarer en radikal tanke og argumenterer for en bestemt kurs for fremtiden.

Tekstens essayistiske preg ligger i dens reflekterende og resonnerende karakter, der Aasen utforsker språkets natur, dets historiske utvikling og dets betydning for en nasjons identitet. Samtidig overskrider den et rent reflekterende essay ved å være så konkret i sine forslag til en metode for språkreform. Den er ikke bare en undring over språkets tilstand, men et manifest som søker å initiere og styre en omfattende språklig revolusjon. Dette gjør den til et fundamentalt dokument for å forstå både Aasens intellektuelle utvikling og den ideologiske bakgrunnen for hele landsmålsbevegelsen.

De viktigste synspunktene i artikkelen

Kjernen i Aasens artikkel er budskapet om at Norge, som en nylig etablert selvstendig stat etter 1814, må utvikle sitt eget, unike skriftspråk. Han argumenterer med overbevisning for at språket er blant de fremste kjennetegnene på en nasjons identitet og sjel. Det er derfor, i Aasens øyne, både unaturlig og lite ærerikt for Norge å fortsette å anvende dansk som sitt primære skriftspråk. Han påpeker at dansk hadde etablert seg som det dominerende skriftspråket gjennom århundrer med union med Danmark, en periode der norske embetsmenn og akademikere ofte ble utdannet i Danmark, noe som bidro til at dansk talemål og skriftspråk gradvis fikk et fast grep i offentlige og kulturelle sfærer.

Norges behov for et selvstendig skriftspråk

Aasen tar utgangspunkt i en dyp nasjonalfølelse og en overbevisning om at en nasjons politiske frihet også må følges av språklig frihet. Han hevder at det å låne et skriftspråk fra en annen nasjon er å frasi seg en del av sin egen identitet og verdighet. For Aasen er språket ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men et levende uttrykk for folkets historie, kultur og kollektive bevissthet. Et fremmed skriftspråk skaper avstand mellom eliten og folket, og forhindrer utviklingen av en genuint nasjonal litteratur og kultur. Han ser på dette som en nødvendig del av det å være en selvstendig og fullverdig nasjonalstat, og advarer mot at det danske skriftspråket fungerer som en konstant påminnelse om en underordnet posisjon.

Verdien av folkespråket og dialektene

Et særskilt og sentralt poeng hos Aasen er den dype verdien av det norske folkespråket – altså landets mangfoldige dialekter – som fortsatt levde i beste velgående blant folk flest. Han omtaler dette språket som en «kostelig skatt» og «en hellig arv», og fremhever viktigheten av å bevare det og bruke det som fundament for et fremtidig nasjonalt skriftspråk. Aasen retter skarp kritikk mot samtidens akademikere og embetsmenn som han mente foraktet eller latterliggjorde folkespråket, og han så denne holdningen som en alvorlig trussel mot Norges språklige og kulturelle selvstendighet. Han mente at en nasjon som ikke verdsetter sitt eget folkespråk, risikerer å miste en vital del av sin egenart og historie, og dermed også en viktig del av sin fremtid.

Denne hyllesten av folkespråket kan sees i lys av den romantiske nasjonalismens idealer, hvor det «ekte» og «autentiske» ble søkt i folkekulturen, i motsetning til den mer «forfinede» og ofte utenlandsinspirerte finkulturen i byene. Aasen argumenterer for at det norske folkespråket ikke bare er et sammensurium av uregjerlige dialekter, men at det besitter en indre logikk, en historisk kontinuitet (tilbake til norrønt) og en rikdom som fortjener å bli løftet frem og systematisert. Han ser dialektene som levende kilder til et genuint norsk uttrykk, som ikke bare skal bevares, men aktivt danne grunnlaget for et felles skriftspråk. …