Norsk språknemnd ble opprettet i 1952 for å fremme samnorsk, en felles målform for bokmål og nynorsk. Artikkelen beskriver nemndas oppgaver, den intense motstanden den møtte, og hvordan dens avvikling i 1972 markerte et
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Norsk språknemnd: Oppgave og rolle i språkhistorien
Etter en periode med intens språkkonflikt, preget av betydelig motstand mot den offisielle samnorskpolitikken, valgte norske myndigheter å opprette Norsk språknemnd i 1952. Dette initiativet kom som en direkte respons på de økende protestene fra folkelige bevegelser som Foreldreaksjonen mot samnorsk og kulturorganisasjoner som Riksmålsforbundet, som reagerte sterkt på rettskrivingsreformen av 1938. Språknemnda ble etablert som den første statlige institusjonen med et formelt ansvar for å forvalte og videreutvikle norsk språkpolitikk, med et uttalt mål om å fremme tilnærming mellom bokmål og nynorsk. I denne artikkelen skal vi utforske Norsk språknemnds oppgaver, dens virkeperiode, og den kontroversielle rollen den spilte i norsk språkhistorie, med særlig fokus på hvordan dens mandat og praksis speilet en dyptgående ideologisk kamp om nasjonal identitet og språklig frihet.
Den lange veien til samnorsk: Historisk bakgrunn
Den norske språkhistorien på 1900-tallet var preget av en ambisjon om å samle landets to skriftspråk, bokmål og nynorsk, til ett felles norsk skriftspråk – det såkalte samnorsk. Denne politikken, som hadde vært en del av den statlige språkutviklingen i flere tiår, hadde røtter tilbake til nasjonsbyggingsprosjektet etter unionsoppløsningen i 1905. Tanken var at et felles skriftspråk ville styrke den nasjonale enheten og identiteten. De første rettskrivingsreformene, som de i 1907 for bokmål og 1917 for begge målformer, hadde allerede tatt skritt i retning av å fjerne danske elementer fra bokmålet og innføre mer «norske» (ofte bymålpregede) former, samt å standardisere nynorsk. …