I 1929 ble de norske skriftspråkene omdøpt fra riksmål og landsmål til bokmål og nynorsk. Denne artikkelen utforsker bakgrunnen for navneendringen, dens symbolske betydning for nasjonsbyggingen, og hvordan den formet Nor
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Navnebyttet i 1929: Fra riksmål og landsmål til bokmål og nynorsk
I norsk språkhistorie står 1929 som et skilleår, et tidspunkt da noe fundamentalt skiftet navn og dermed fikk en ny symbolsk betydning. Etter et århundre preget av intens nasjonsbygging og språklig debatt, valgte Stortinget å reformere betegnelsene for de to offisielle norske skriftspråkene. De tradisjonelle navnene «riksmål» og «landsmål» ble da offisielt erstattet med «bokmål» og «nynorsk». Denne endringen var langt mer enn en administrativ formalitet; den reflekterte en dypere ambisjon om å skape et språklig likeverd og bidra til nasjonal samling i et land som fortsatt søkte sin identitet etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905. I denne artikkelen skal vi utforske bakgrunnen for dette navnebyttet, den historiske og ideologiske konteksten det inngikk i, samt hvilke varige konsekvenser det fikk for det norske språksamfunnet, skolen og nasjonsbyggingen.
Ved å se nærmere på språkhistorien frem mot 1929, vil vi avdekke hvordan kampen om språk også var en kamp om identitet, makt og tilhørighet. Endringen i 1929 representerer et sentralt kapittel i fortellingen om hvordan Norge formet sine egne nasjonale symboler, og hvordan språket ble et bærende element i denne prosessen. Vi vil argumentere for at navnebyttet var et bevisst politisk grep for å dempe spenningene mellom språkgruppene og fremme en visjon om et tospråklig Norge hvor begge målformer kunne eksistere side om side med anerkjent status. …