I 1929 ble de norske skriftspråkene omdøpt fra riksmål og landsmål til bokmål og nynorsk. Denne artikkelen utforsker bakgrunnen for navneendringen, dens symbolske betydning for nasjonsbyggingen, og hvordan den formet Nor
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
I norsk språkhistorie står 1929 som et skilleår, et tidspunkt da noe fundamentalt skiftet navn og dermed fikk en ny symbolsk betydning. Etter et århundre preget av intens nasjonsbygging og språklig debatt, valgte Stortinget å reformere betegnelsene for de to offisielle norske skriftspråkene. De tradisjonelle navnene «riksmål» og «landsmål» ble da offisielt erstattet med «bokmål» og «nynorsk». Denne endringen var langt mer enn en administrativ formalitet; den reflekterte en dypere ambisjon om å skape et språklig likeverd og bidra til nasjonal samling i et land som fortsatt søkte sin identitet etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905. I denne artikkelen skal vi utforske bakgrunnen for dette navnebyttet, den historiske og ideologiske konteksten det inngikk i, samt hvilke varige konsekvenser det fikk for det norske språksamfunnet, skolen og nasjonsbyggingen.
Ved å se nærmere på språkhistorien frem mot 1929, vil vi avdekke hvordan kampen om språk også var en kamp om identitet, makt og tilhørighet. Endringen i 1929 representerer et sentralt kapittel i fortellingen om hvordan Norge formet sine egne nasjonale symboler, og hvordan språket ble et bærende element i denne prosessen. Vi vil argumentere for at navnebyttet var et bevisst politisk grep for å dempe spenningene mellom språkgruppene og fremme en visjon om et tospråklig Norge hvor begge målformer kunne eksistere side om side med anerkjent status.
For å fullt ut forstå betydningen av navnebyttet i 1929, må vi spole tilbake til 1800-tallet og den dramatiske språklige og politiske utviklingen i Norge. Etter fire hundre år under dansk styre hadde Norge et skriftspråk som i stor grad var dansk, riktignok med visse norske innslag. Som en del av nasjonsbyggingen etter 1814 oppsto et sterkt ønske om å etablere et eget norsk skriftspråk, uavhengig av Danmark. Denne visjonen delte seg imidlertid i to hovedretninger, ledet an av to sentrale språkpionerer: Ivar Aasen og Knud Knudsen.
Ivar Aasens landsmål representerte det mest radikale bruddet med dansk. Fra midten av 1800-tallet reiste Aasen systematisk rundt i Norge for å samle inn og studere norske dialekter. Basert på denne omfattende forskningen konstruerte han et nytt, selvstendig norsk skriftspråk, som han kalte landsmål. Aasens tanke var at dette språket skulle bygge på de levende norske folkemålene, og dermed være et «ekte norsk» språk som kunne samle nasjonen.
På motsatt side sto Knud Knudsen, som representerte den andre store språklinjen. Knudsen var forkjemper for å «fornorske» det eksisterende dansk-norske skriftspråket. Hans metode var å gradvis fjerne danske former og erstatte dem med norske talemålsformer, spesielt fra de dannede bydialektene. Dette språket ble senere kjent som riksmål. Begge prosjektene var dypt forankret i nasjonale idealer, men deres ulike tilnærminger la grunnlaget for den langvarige og intense språkstriden som skulle prege norsk offentlighet i over et århundre. Disse debattene er en viktig del av norskfaget på VGS.
Et avgjørende skritt på veien mot anerkjennelse av to offisielle norske skriftspråk var Stortingets jamstillingsvedtak av 1885. Dette vedtaket slo fast at landsmål var likeverdig med det daværende riksmålet, og at begge målformer skulle kunne brukes i offentlig forvaltning og i skolen. Jamstillingsvedtaket markerte en formell anerkjennelse av det språklige mangfoldet i Norge, men det løste ikke den underliggende språkstriden. Tvert imot, det intensiverte debatten om de to språkenes status og fremtid, da det nå var offisielt at landet hadde to språknormer som begge hadde krav på plass i det nasjonale rommet.
Til tross for vedtaket forble de språklige skillelinjene tydelige. Landsmål, som hadde sine røtter i bygdedialektene, ble ofte forbundet med nasjonalromantikk, bondekultur og en rural identitet. Riksmål, på den annen side, beholdt sin tilknytning til byene, embetsverket, den «dannede» klasse og en mer internasjonal, men fortsatt danskpreget, kultur. Disse assosiasjonene, forsterket av navnene, bidro til en vedvarende hierarkisk oppfatning av språkene i befolkningen.
Frem til 1929 ble de to offisielle skriftspråkene i Norge altså kalt «riksmål» og «landsmål». Disse betegnelsene, som hadde vært i bruk i flere tiår, ble utover tidlig 1900-tall i økende grad oppfattet som problematiske. Problemet var ikke bare knyttet til rent språklige forskjeller, men også til de dype politiske og sosiale konnotasjonene som navnene bar med seg. De bidro til å opprettholde sosiale skiller i en tid der nasjonal enhet var et viktig mål.
Betegnelsen «riksmål» bar med seg assosiasjoner om at dette var «rikets språk» – altså statens og sentraladministrasjonens foretrukne språkform, og dermed det «egentlige» eller «offisielle» språket i nasjonen. En slik forståelse impliserte at landsmålet var av sekundær betydning, mindreverdig eller mindre utviklet som skriftspråk. Det antydet en posisjon av autoritet og kulturell overlegenhet som mange landsmålsforkjempere mente var udemokratisk og undergravende for det språklige mangfoldet Norge hadde å tilby.
Omvendt kunne navnet «landsmål» tolkes som et signal om at dette var et språk for «landet» – altså bygda og distriktene – og dermed mindre egnet for byenes intellektuelle miljøer, høyere utdanning eller det moderne, fremadstormende samfunnslivet. Disse språklige assosiasjonene bidro til å forsterke sosiale og geografiske skillelinjer i en periode der nasjonal enhet var et viktig mål. Begge navnene var altså ladede med historiske og sosiale implikasjoner som utfordret idealet om likeverd mellom språkformene, et ideal Stortinget hadde søkt å etablere nesten et halvt århundre tidligere.
Siden jamstillingsvedtaket i 1885 hadde det norske samfunnet beveget seg mot et ideal om språklig likeverd, spesielt etter unionsoppløsningen i 1905. I denne konteksten ble det stadig mer påtrengende å fjerne de språklige symbolene som undergravde dette prinsippet. Politikere, språksakforkjempere og ulike språknemnder arbeidet aktivt for å finne nye, mer objektive betegnelser. Målet var å etablere navn som var nøytrale og deskriptive, og som tydelig unngikk å antyde en hierarkisk rangering mellom de to målformene. De nye navnene skulle gjenspeile en visjon om to jevnbyrdige skriftspråk som begge hadde sin legitime plass i den norske språkarven.
Drivkraften bak navneendringen var et ønske om å tone ned den evige språkstriden og i stedet fokusere på en fremtidsrettet språkpolitikk. Dette inkluderte også visjonen om en gradvis sammensmelting av språkformene til et samnorsk, en idé som skulle prege mye av språkdebatten i tiårene som fulgte. Selv om samnorskprosjektet til slutt ble forlatt, var ønsket om å skape et mer enhetlig og fredelig språklig landskap en sterk motivasjon for navnebyttet i 1929. Målsetningen var å skape en felles norsk språklig identitet, der mangfoldet ikke skulle oppfattes som en kilde til splid, men som en styrke. Dette er relevant for forståelsen av moderne norsk språkpolitikk.
Den endelige løsningen på navneproblematikken kom i 1929, da Stortinget fattet et historisk vedtak. Dette vedtaket var et resultat av langvarige diskusjoner og politisk tautrekking, hvor mange ulike interesser og synspunkter skulle balanseres. Ifølge dette vedtaket skulle de to målformene få nye, reviderte betegnelser: «Riksmål» ble offisielt omdøpt til «bokmål», og «landsmål» fikk navnet «nynorsk». Beslutningen ble tatt i en tid da Arbeiderpartiet, som tradisjonelt hadde støttet en radikal språkpolitikk og samnorsktanken, var på fremmarsj og hadde stor innflytelse.
Vedtaket var ikke bare en administrativ formalitet, men en bevisst handling fra statens side for å omforme den offentlige diskursen rundt språket og manifestere det språklige likeverdsprinsippet. Det var en politisk intervensjon i en pågående kulturell debatt, med klare pedagogiske og samfunnsmessige mål. Gjennom denne reformen signaliserte staten et klart ønske om å modernisere språkarven og redusere friksjonspunktene som de gamle betegnelsene hadde skapt.
Stortingets grep i 1929 kan sees som et forsøk på å «nøytralisere» språkkampen, ved å fjerne de mest ladede begrepene og erstatte dem med navn som var mer beskrivende av språkenes faktiske form og funksjon, snarere enn deres ideologiske eller sosiale tilhørighet. Denne reformen skulle legge grunnlaget for en ny fase i norsk språkpolitikk, hvor staten i større grad tok ansvar for å styre språkutviklingen i retning av en nasjonal standard.
Valget av de nye navnene var strategisk, og begge betegnelsene bar en mer teknisk og verdinøytral karakter enn sine forgjengere. De skulle reflektere en objektiv beskrivelse av språkenes art, fremfor deres historiske eller sosiale hegemoni. Dette var en viktig del av intensjonen bak reformen, for å fremme aksept og likeverd. …